Saturday, August 21, 2010
About Me
- Name: Susanne Christensen
- Location: Berlin, Germany
Danish-Norwegian literary critic based in Berlin. On Norwegian ground associated with Gasspedal, Vagant, Klassekampen and Audiatur. Den ulne avantgarde, a collection of essays and reviews, was published by Flamme Forlag, 2011. This + this.
Twitter updates
Twitter Updates
www.flickr.com
This is a Flickr badge showing public photos from tigerclaws. Make your own badge here.
Archives
- April 2004
- May 2004
- August 2004
- September 2004
- October 2004
- November 2004
- December 2004
- January 2005
- February 2005
- March 2005
- April 2005
- May 2005
- June 2005
- July 2005
- August 2005
- September 2005
- October 2005
- November 2005
- December 2005
- January 2006
- February 2006
- March 2006
- April 2006
- May 2006
- June 2006
- July 2006
- August 2006
- September 2006
- October 2006
- November 2006
- December 2006
- January 2007
- February 2007
- March 2007
- April 2007
- May 2007
- June 2007
- July 2007
- August 2007
- September 2007
- October 2007
- November 2007
- December 2007
- January 2008
- February 2008
- March 2008
- April 2008
- May 2008
- June 2008
- July 2008
- August 2008
- September 2008
- October 2008
- November 2008
- December 2008
- January 2009
- February 2009
- March 2009
- April 2009
- May 2009
- June 2009
- July 2009
- August 2009
- September 2009
- October 2009
- November 2009
- December 2009
- January 2010
- February 2010
- March 2010
- April 2010
- May 2010
- June 2010
- July 2010
- August 2010
- September 2010
- October 2010
- November 2010
- December 2010
- January 2011
- February 2011
- March 2011
- April 2011
- May 2011
- June 2011
- July 2011
- August 2011
- September 2011
- October 2011
- November 2011
- December 2011
- January 2012
- February 2012
3 Comments:
Anmeldelsen er iøvrigt dedikeret til Marius Aronsen, redaktør i Bokklubben Nye Bøker, som sagde så mange idiotiske ting om "smal" litteratur versus kriminallitteratur i Klassekampen 04.08.10 at jeg bogstavlig talt rev avisen i småstykker efter endt læsning.
– De nye forfatterne har utdannet seg på en annen måte. De har blitt lært opp til å være opptatt av det litterære uttrykket, og er kanskje litt vel introspektive, sier Aronsen, men understreker at det finnes hederlige unntak, som for eksempel Henrik H. Langeland.
– Her til lands er det bare Anne Holt som har turt å utrope seg selv til forteller, heller enn forfatter.
Jakten på gode historier og fortellinger fører dermed norske lesere bort fra den nye skjønnlitteraturen, og mot krimhyllene. Men Aronsen ser ikke bort ifra at en eventuell svinging tilbake mot narrativet i norsk litteratur kan demme opp for krimbølgen.
– Det er et sug etter gjenkjennelse, det å bli plassert i en sammenheng, og dette tror jeg historien og fortellingen er flinkere til å oppfylle enn den smale, introverte litteraturen.
Men denne måten å skrive på har ikke stått særlig høyt i kurs i Norge, og da særlig ikke innenfor akademiske og indre litterære sirkler, mener han.
– Det å være en klikk som står imot det breie og populære gir en egen glede for mange, tror jeg, sier Aronsen.
– Litteratur som er selvrefererende blir regnet som den fineste kunstformen, sier han.
Anders Heger, forlagsredaktør i Cappelen Damm, stemmer i hylekoret:
– Det er bare å se på Saabye Christensens «Halvbroren», sier han.
– Den er jo nettopp prototypen på den typen bøker vi snakker om. Stor, lett tilgjengelig, høyverdig, elsket av befolkningen.
– Den fortellende romanen har alltid stått sterkt i Norge. I Sverige og Danmark har man hatt et skarpere skille der eliten har dyrket det vanskelig tilgjengelige, smale og litterært modernistiske.
At denne tradisjonen har vært til stede i Norge, betyr ikke at det ikke eksisterer en forestilling om at det som er forestilling om at det er noe suspekt ved den lett salgbare romanen, mener Heger.
– Du finner det ikke blant vanlige mennesker, men i litteraturens skravlende klasser, der eksisterer denne forestillingen i stor grad.
Jeg elsker når kulturkamprobotten går i stykker til sidst:
"At denne tradisjonen har vært til stede i Norge, betyr ikke at det ikke eksisterer en forestilling om at det som er forestilling om at det er noe suspekt ved den lett salgbare romanen, mener Heger."
Faen, det lyder jo næsten som vanskelig tilgjengelig, smal og litterært modernistisk poesi.
Post a Comment
<< Home