PER SE! En hyllest til Højholt
21 skandinaviske forfattere og kritiker har levert en respons på nylig avdøde Per Højholts forfatterskap. Tekster av Øyvind Berg, Jens Blendstrup, Steffen Brandt, Lars Bukdahl, Terje Dragseth, Niels Frank, Peter Laugesen, Eldrid Lunden, Niels Lyngsø, Peter Nielsen, Marius Nørup-Nielsen, Ursula Andkjær Olsen, Steinar Opstad, Nikolaj Rønhede, Laura Schultz, Martin Glaz Serup, Marie Silkeberg, Espen Stueland, Morten Søndergaard, Søren Ulrik Thomsen, Jan Erik Vold og Einar Økland
Tuesday, November 30, 2004
Saturday, November 27, 2004
High rotation, høsten 2004:
1) Sonic Youth: Sonic Nurse
2) Jesus and Mary Chain: 21 Singles
3) The portable Galaxie 500
4) Permanent: Joy Division 1995
5) A Decade of Crunchy Music
Og mit andet - mørkere - selv:
1) Le Tigre: This Island
2) Depeche Mode: Speak & Spell
3) Visage, den greatest jeg lånte af Line
4) Prince: Controversy
5) Roxy Music: Flesh + Blood
1) Sonic Youth: Sonic Nurse
2) Jesus and Mary Chain: 21 Singles
3) The portable Galaxie 500
4) Permanent: Joy Division 1995
5) A Decade of Crunchy Music
Og mit andet - mørkere - selv:
1) Le Tigre: This Island
2) Depeche Mode: Speak & Spell
3) Visage, den greatest jeg lånte af Line
4) Prince: Controversy
5) Roxy Music: Flesh + Blood
Tuesday, November 16, 2004
RETT KOPI dokumenterer filmen
Teaterbaren, Soria Moria fredag 19. november fra 21.30.
Visning av Per Højholts film "Stockcar" fra 1973 + filmshow v/Thomas Kvam.
Bidragsytere til RETT KOPI: Øyvind Berg: "Nordmenn i Bevegelse", Ole Mads Vevle: "Gutt, redigeringsarbeid", Jenny Tunedal: "The Misfits Redux", Per Højholt: "Stockcar", Susanne Christensen: "Notat om Guy Debords film", Øyvind Rimbereid: fra "Solaris korrigert", Tommy Olsson om Pasolini, Neil Young, Torunn Borge, Andreas Riiser: "Emosjonell logikk", Ståle Stein Berg: "Filmens antipodar" mm
Teaterbaren, Soria Moria fredag 19. november fra 21.30.
Visning av Per Højholts film "Stockcar" fra 1973 + filmshow v/Thomas Kvam.
Bidragsytere til RETT KOPI: Øyvind Berg: "Nordmenn i Bevegelse", Ole Mads Vevle: "Gutt, redigeringsarbeid", Jenny Tunedal: "The Misfits Redux", Per Højholt: "Stockcar", Susanne Christensen: "Notat om Guy Debords film", Øyvind Rimbereid: fra "Solaris korrigert", Tommy Olsson om Pasolini, Neil Young, Torunn Borge, Andreas Riiser: "Emosjonell logikk", Ståle Stein Berg: "Filmens antipodar" mm
Suvis moment
Søndag aften så vi en fin film "Alderdom" i København, på dokumentarfilmfestivalen cph:dox. 1/7 af filmen er Suvis bidrag "Kit Kruses Dans" - Læs her om dokumentarfilmgruppen Moment og om den unge talentfulde Suvi Andrea Helminen.
Hvis jeg også skal skryte lidt af folk som jeg IKKE selv kender må det være af finske Pirjo Honkasalos. Hendes film "Three Rooms of Melancholia" vandt - fuldt fortjent - pris på cph:dox.
Filmen handler om Rusland og Tjetjeninen, hér tekst fra programmet: Den første del er optaget på militærakademiet Kronstadt. Her møder vi drenge, der enten er blevet indrulleret, fordi deres forældre ikke magtede dem, eller fordi den ene eller anden part er faldet i den russisk-tjetjenske konflikt. Tavse ser de på, mens tv-billederne beretter fra gidseldramaet på Dubrovka Teatret i 2002. Filmens andet kapitel udspilles i den bunke murbrokker, der går under navnet Grozny. I den tjetjenske hovedstad samler en kvinde hjemløse børn op. Hadets børn, kaldes de, og som herreløse hunde jager de rundt i gaderne - indtil de overtales til at tage med over grænsen til naborepublikken Ingusjetien, hvor der er oprettet en intermistisk flygtningelejr.
Søndag aften så vi en fin film "Alderdom" i København, på dokumentarfilmfestivalen cph:dox. 1/7 af filmen er Suvis bidrag "Kit Kruses Dans" - Læs her om dokumentarfilmgruppen Moment og om den unge talentfulde Suvi Andrea Helminen.
Hvis jeg også skal skryte lidt af folk som jeg IKKE selv kender må det være af finske Pirjo Honkasalos. Hendes film "Three Rooms of Melancholia" vandt - fuldt fortjent - pris på cph:dox.
Filmen handler om Rusland og Tjetjeninen, hér tekst fra programmet: Den første del er optaget på militærakademiet Kronstadt. Her møder vi drenge, der enten er blevet indrulleret, fordi deres forældre ikke magtede dem, eller fordi den ene eller anden part er faldet i den russisk-tjetjenske konflikt. Tavse ser de på, mens tv-billederne beretter fra gidseldramaet på Dubrovka Teatret i 2002. Filmens andet kapitel udspilles i den bunke murbrokker, der går under navnet Grozny. I den tjetjenske hovedstad samler en kvinde hjemløse børn op. Hadets børn, kaldes de, og som herreløse hunde jager de rundt i gaderne - indtil de overtales til at tage med over grænsen til naborepublikken Ingusjetien, hvor der er oprettet en intermistisk flygtningelejr.
Er du i København kan de sidste tre BG-bøger erhverves GRATIS på hele tre steder, nemlig på Studenterhuset i Købmagergade (på bordet ved indgangen), på Arnold Busck (på disken i underetagen) og på Atheneum (i tidsskrifthylden).
BG-bøgerne er placeret der af en mindre Gasspedal-delegation som netop er hjemvendt fra konference:
(Inter)national Research – Transnational Avant-Gardes: New Perspectives on Nordic and International Avant-Garde Research and Historiography
BG-bøgerne er placeret der af en mindre Gasspedal-delegation som netop er hjemvendt fra konference:
(Inter)national Research – Transnational Avant-Gardes: New Perspectives on Nordic and International Avant-Garde Research and Historiography
Wednesday, November 10, 2004
Har någon sett Esset?
Hvis ja, tag kontakt med S. Larsson, Sverige!
Det gik vist forøvrigt godt med katten.
Hvis ja, tag kontakt med S. Larsson, Sverige!
Det gik vist forøvrigt godt med katten.
Thursday, November 04, 2004
Scarlett med badge? Have mercy!
En sejr til George W. Bush vil styrke det amerikanske kulturliv. Det mener den norsk-amerikanske forfatter John-Erik Riley.
Med Bush i det hvide hus vil kunstnerne holde sig orienterede og skarpe, understreger Riley i den norske avis Dagbladet.
-For to år siden var det næsten umuligt at udtrykke en kritik af Bush gennem kultur. I dag forventes det nærmest, at kunstnerne tager stilling. Derfor tror jeg også, at en sejr til Bush bliver en gave til kulturlivet. Selvom det lyder paradoksalt, siger John-Erik Riley.
Med instruktøren Michael Moore i front har musikere, billedkunstnere og filmfolk kritiseret Bush op til valget.
Under navnet 'Vote for Change' har Bruce Springsteen, REM og Pearl Jam givet koncerter til fordel for John Kerry, og kendte skuespillere som Scarlett Johansson og Ben Affleck har båret badges med navnet på den demokratiske kandidat.
Etc.
Citatet er hentet fra Danmarks Radio, dr.dk
En sejr til George W. Bush vil styrke det amerikanske kulturliv. Det mener den norsk-amerikanske forfatter John-Erik Riley.
Med Bush i det hvide hus vil kunstnerne holde sig orienterede og skarpe, understreger Riley i den norske avis Dagbladet.
-For to år siden var det næsten umuligt at udtrykke en kritik af Bush gennem kultur. I dag forventes det nærmest, at kunstnerne tager stilling. Derfor tror jeg også, at en sejr til Bush bliver en gave til kulturlivet. Selvom det lyder paradoksalt, siger John-Erik Riley.
Med instruktøren Michael Moore i front har musikere, billedkunstnere og filmfolk kritiseret Bush op til valget.
Under navnet 'Vote for Change' har Bruce Springsteen, REM og Pearl Jam givet koncerter til fordel for John Kerry, og kendte skuespillere som Scarlett Johansson og Ben Affleck har båret badges med navnet på den demokratiske kandidat.
Etc.
Citatet er hentet fra Danmarks Radio, dr.dk
Monday, November 01, 2004
Sex(y) kunst seminar
Desværre kom du for sent til dette:
Torsdag 28. og fredag 29. oktober. Begge dager kl. 10.00 - 15.00.
Innledere: Christine Koht, humorist og programleder, Tommy Olsson, billed-, video- og tekstkunstner, Kate Pendry, skuespiller og performancekunstner, Lotte Konow Lund, billedkunstner og Rune Gade, kunsthistoriker ved Københavns universitet til å snakke om sin kommende bok Kønnet i kroppen i kunsten. Boka handler primært om de fire kunstnere Tracey Emin, Peter Land, Elke Krystufek og Tanja Ostojic og deres tematisering av kropp og seksualitet.
Seminaransvarlige Wencke Mühleisen og Christel Sverres intro:
Seksualitet er mer enn sex. Kjønn er mer enn femininitet og maskulinitet. Kjønnet og seksualiteten i vår kultur kobles konsekvent sammen med reproduksjon. Dette ser vi særlig i politikken. På vers av politiske skiller fremmes den idealiserte heteroseksuelle kjernefamilien juridisk, økonomisk og kulturelt. Slik etableres normative kjønnsuttrykk og seksualitets-praksiser som igjen underbygger dette. Hva med det som ligger utenfor institusjonalisert kjønn og seksualitet? Eksisterer det? Hvilke uttrykk får dette ”Andre” i kunst og forskning? Blir det utdefinert som marginalt, uvesentlig, obskønt, pornografisk, eller vulgært? Både kunst og forskning som undersøker betingelsene for rådende kjønns- og seksualitetsdiskurser kartlegger kulturelle og politiske grenselinjer - det som star i et spenningsforhold til samfunnets politiske og moralske fellesverdier og befinner seg dermed muligens selv i det marginale.
Kunstneren Tanja Ostojics hjemmeside er at finde her.
Desværre kom du for sent til dette:
Torsdag 28. og fredag 29. oktober. Begge dager kl. 10.00 - 15.00.
Innledere: Christine Koht, humorist og programleder, Tommy Olsson, billed-, video- og tekstkunstner, Kate Pendry, skuespiller og performancekunstner, Lotte Konow Lund, billedkunstner og Rune Gade, kunsthistoriker ved Københavns universitet til å snakke om sin kommende bok Kønnet i kroppen i kunsten. Boka handler primært om de fire kunstnere Tracey Emin, Peter Land, Elke Krystufek og Tanja Ostojic og deres tematisering av kropp og seksualitet.
Seminaransvarlige Wencke Mühleisen og Christel Sverres intro:
Seksualitet er mer enn sex. Kjønn er mer enn femininitet og maskulinitet. Kjønnet og seksualiteten i vår kultur kobles konsekvent sammen med reproduksjon. Dette ser vi særlig i politikken. På vers av politiske skiller fremmes den idealiserte heteroseksuelle kjernefamilien juridisk, økonomisk og kulturelt. Slik etableres normative kjønnsuttrykk og seksualitets-praksiser som igjen underbygger dette. Hva med det som ligger utenfor institusjonalisert kjønn og seksualitet? Eksisterer det? Hvilke uttrykk får dette ”Andre” i kunst og forskning? Blir det utdefinert som marginalt, uvesentlig, obskønt, pornografisk, eller vulgært? Både kunst og forskning som undersøker betingelsene for rådende kjønns- og seksualitetsdiskurser kartlegger kulturelle og politiske grenselinjer - det som star i et spenningsforhold til samfunnets politiske og moralske fellesverdier og befinner seg dermed muligens selv i det marginale.
Kunstneren Tanja Ostojics hjemmeside er at finde her.
Darwinisme på dansegulvet
Michel Houellebecq
Utvidelse av kampsonen
Oversatt fra fransk af Thomas Lundbo
142 sider
Cappelen, 2004
Franske Michel Houellebecq har for lengst fått stempelet ”skandaleforfatter” – kanskje med rette. Både de to romanene som allerede finnes oversatt, De grunnleggende bestanddeler (1998, på norsk i 2000) og Plattform (2001, på norsk i 2002), og høstens oversatte Utvidelse av kampsonen (1994) er fulle av tilsynelatende diskriminerende uttalelser om tro og kjønn. Houllebecq ble da også stilt for retten – men frikjent – etter å ha kalt Islam for ”den mest idiotiske av alle religioner”. Og ganske riktig, allerede på første side i Utvidelse av kampsonen finner vi setninger som denne, fra en festbeskrivelse: ”På et visst tidspunkt var det en fitte som begynte å kle av seg.” Den hatefulle tonen er slått an.
Alt er dårlig. Det som allikevel gjør Houllebecqs romaner lesverdige, er måten kulturkritikken kommer i fokus på. Forfatteren gestalter personer som har et hatefullt blikk på omgivelsene, men indirekte henges også hovedpersonen selv ut: kritikkens objekt blir like mye den som kommer med kritikken. Slik beveger raseriet i disse romanene seg forbi det som spesifikt adresseres, og retter seg med desto større kraft mot strukturene som muliggjør utsagnene. Kritikken blir altomfattende. Houllebecq skriver seg tydelig inn i tradisjonen for misantropisk litteratur, hvor vi blant de store sure forfedrene finner navn som Thomas Bernhard og Louis Ferdinand Céline.
Raseriet mot kvinner i Utvidelse av kampsonen skyldes den patetiske tilstanden seksualiteten, ifølge fortelleren, har havnet i. 60-tallets frigjøringstanke har frem til 90-tallet implodert i et pornografisk-kapitalistisk spectacle hvor all ømhet vises med det formålet å sende et tegn om sosial status til omgivelsene: Et tegn som deler verden skarpt inn i de som har og de som ikke har. En darwinisme som trer i kraft når utopiene er bristet og mennesket står nakent frem, nakne som dyr: Survival of the fittest på dansegulvet.
Brigitte Bardot. Men det er ikke bare menn som ikke får seg. Romanen gir oss blant annet et ondt portrett av Catherine Lechardoy, som deler arbeidsplass med hovedpersonen; med sitt patetisk trengende og ulykkelige kroppsspråk er hun like mye som ham et offer for tingenes tilstand. Vi møter dessuten i tilbakeblikk Brigitte Bardot – som ikke er filmstjernen, tvert imot. For Bardot er her ei overvektig jente som ikke engang verdiges mobbernes aktive innsats: hun er simpelthen komplett usynlig, slik hun i stillhet lider seg gjennom skolegangen og tenårene.
Den ynkeligste av alle er imidlertid kollegaen Raphaël Tisserand, en slags fransk utgave av Rino Hanssen, hovedpersonen i Lars Ramslies roman Fatso. Men mens Rino ofte blir hengende fast i sin egen biologiske determinisme, som det underlegne, understimulerte, overvektige krek han ser seg selv som, tegner Houllebecq bildet opp et stykke fra en innskrenkende menn-mot-kvinner-tenkning. Hvis kvinnen skulle være priviligert på ”kjøttmarkedet”, så er det vel å merke med en viss bitterhet. For det er hun som er iscenesatt som den spektakulære varen: en iscenesettelse som ikke alene er problematisk for de som ikke har kapital å investere, men også for henne hvis kropp tvinges inn i dette spillet.
Livet på kontoret. Utvidelse av kampsonen er lenge en nokså flat og enkel handlingsorientert tekst om hvordan det er å arbeide i landbruksdepartementet, i en avdeling som formidler kunnskap om landbruksteknologi. Fortelleren er mellomleder, med ansvar for IT-opplæring av de andre ansatte. Arbeidslivet beskrives som en slags helveteseksistens i grellt belyste kontorlandskap hvor alle går rundt og forsøker å skjule at formålet med arbeidet forlengst er gått tapt i mangel på retning og entusiasme. Jeg-personen synes på et vis å ha akseptert tingenes tilstand og går gjennom arbeidsdagene lett irritabel, men ellers resignert. Toppmålet av opphisselse opplever han når han erotiserer en kollegas rørende prestasjonsiver – toppmålet av medfølelse når han kikker rett gjennom en annen kollega, Catherine Lechardoy, og synes synd på hennes ynkelige undertrykkelse av menneskelige behov. Som ligner på hans egne. Kontakt? Tjah, nei.
David Attenborough. Sammen med den gjennomført eksentriske og påfallende fete Tisserand blir fortelleren sendt ut på den franske landsbygda for å holde kurs. De reiser til Rouen, en mellomstor provinsby, hvor lokalbefolkningens adferdsmønstre iakttas som av en annen David Attenborough: ”Noen av de yngste har skinnjakker med motiver hentet fra den råeste hardrocken; der finner man setninger som ”Kill them all!” eller ”Fuck and destroy!” Men alle deler oppfatningen av det er en hyggelig ettermiddag, som i hovedsak er viet til konsum, og derigjemmon til å styrke identiteten.”
Jeg-personen erkjenner for seg selv at hans eneste livsprosjekt er å røyke sigaretter – dette et øyeblikk før han havner på intensivavdelingen med hjerteinfarkt. Men han klarer seg, og møter Tisserand igjen i neste by på ruten, La Roche-sur-Yon. Her oppsøker de to et diskotek hvor den desperate Tisserand lider grufulle nederlag på dansegulvet. I den tiltagende elendigheten setter fortelleren den ydmykede mannen opp mot de svikefulle og avvisende kvinnene, utstyrt med en biffkniv. Resten av boka vies nervesammenbrud og mental opløsning.
Flat og tonløs. Utvidelse av kampsonen er, på tross av dysterheten som gjennomtrenger boka, ofte infamt morsom. Særlig er dyrefablene som vi får lese underveis perler som ville fått en La Fontaine til å rotere i graven. Metaforbruken hentes fra dyreverdenen: når Tisserand har kledt seg pent til å gå på diskotek, ligner han med sin sorte og gule dress en ”gjødselsbille”, og når Brigitte Bardot en dag bærer en sløyfe i håret, ligner hun et ”kalvehode med persilledusk”.
Houellebecq skriver med et filosofisk raseri, og vi aner at han gir veldig lite for skriften, for écriture. Når det overhodet forekommer eksplisitte referanser til litteratur, er det til kioskveltere som Patricia Highsmiths’ Tom Ripley-bøker. Hovedpersonen formulerer selv holdningen sin til romangenren på denne måten: ”Også romanen påvirkes av denne tiltagende oppløsningen av menneskelige relasjoner. Nye problemstillinger dukker opp. Hvordan kan man nå fortelle om heftige lidenskaper som strekker seg over flere generasjoner? Vi kan i hvert fall si så mye som at vi er langt unna Stormfulle høyder. Romanformen er ikke skapt for å beskrive likegyldigheten, ikke tomheten heller. Vi må i stedet finne opp en uttrykksform som er mer flat, mer kortfattet, mer tonløs.”
Anmeldelsen stod på tryk i Morgenbladet 29. oktober 2004 og er oversat til norsk af Audun Lindholm.
Michel Houellebecq
Utvidelse av kampsonen
Oversatt fra fransk af Thomas Lundbo
142 sider
Cappelen, 2004
Franske Michel Houellebecq har for lengst fått stempelet ”skandaleforfatter” – kanskje med rette. Både de to romanene som allerede finnes oversatt, De grunnleggende bestanddeler (1998, på norsk i 2000) og Plattform (2001, på norsk i 2002), og høstens oversatte Utvidelse av kampsonen (1994) er fulle av tilsynelatende diskriminerende uttalelser om tro og kjønn. Houllebecq ble da også stilt for retten – men frikjent – etter å ha kalt Islam for ”den mest idiotiske av alle religioner”. Og ganske riktig, allerede på første side i Utvidelse av kampsonen finner vi setninger som denne, fra en festbeskrivelse: ”På et visst tidspunkt var det en fitte som begynte å kle av seg.” Den hatefulle tonen er slått an.
Alt er dårlig. Det som allikevel gjør Houllebecqs romaner lesverdige, er måten kulturkritikken kommer i fokus på. Forfatteren gestalter personer som har et hatefullt blikk på omgivelsene, men indirekte henges også hovedpersonen selv ut: kritikkens objekt blir like mye den som kommer med kritikken. Slik beveger raseriet i disse romanene seg forbi det som spesifikt adresseres, og retter seg med desto større kraft mot strukturene som muliggjør utsagnene. Kritikken blir altomfattende. Houllebecq skriver seg tydelig inn i tradisjonen for misantropisk litteratur, hvor vi blant de store sure forfedrene finner navn som Thomas Bernhard og Louis Ferdinand Céline.
Raseriet mot kvinner i Utvidelse av kampsonen skyldes den patetiske tilstanden seksualiteten, ifølge fortelleren, har havnet i. 60-tallets frigjøringstanke har frem til 90-tallet implodert i et pornografisk-kapitalistisk spectacle hvor all ømhet vises med det formålet å sende et tegn om sosial status til omgivelsene: Et tegn som deler verden skarpt inn i de som har og de som ikke har. En darwinisme som trer i kraft når utopiene er bristet og mennesket står nakent frem, nakne som dyr: Survival of the fittest på dansegulvet.
Brigitte Bardot. Men det er ikke bare menn som ikke får seg. Romanen gir oss blant annet et ondt portrett av Catherine Lechardoy, som deler arbeidsplass med hovedpersonen; med sitt patetisk trengende og ulykkelige kroppsspråk er hun like mye som ham et offer for tingenes tilstand. Vi møter dessuten i tilbakeblikk Brigitte Bardot – som ikke er filmstjernen, tvert imot. For Bardot er her ei overvektig jente som ikke engang verdiges mobbernes aktive innsats: hun er simpelthen komplett usynlig, slik hun i stillhet lider seg gjennom skolegangen og tenårene.
Den ynkeligste av alle er imidlertid kollegaen Raphaël Tisserand, en slags fransk utgave av Rino Hanssen, hovedpersonen i Lars Ramslies roman Fatso. Men mens Rino ofte blir hengende fast i sin egen biologiske determinisme, som det underlegne, understimulerte, overvektige krek han ser seg selv som, tegner Houllebecq bildet opp et stykke fra en innskrenkende menn-mot-kvinner-tenkning. Hvis kvinnen skulle være priviligert på ”kjøttmarkedet”, så er det vel å merke med en viss bitterhet. For det er hun som er iscenesatt som den spektakulære varen: en iscenesettelse som ikke alene er problematisk for de som ikke har kapital å investere, men også for henne hvis kropp tvinges inn i dette spillet.
Livet på kontoret. Utvidelse av kampsonen er lenge en nokså flat og enkel handlingsorientert tekst om hvordan det er å arbeide i landbruksdepartementet, i en avdeling som formidler kunnskap om landbruksteknologi. Fortelleren er mellomleder, med ansvar for IT-opplæring av de andre ansatte. Arbeidslivet beskrives som en slags helveteseksistens i grellt belyste kontorlandskap hvor alle går rundt og forsøker å skjule at formålet med arbeidet forlengst er gått tapt i mangel på retning og entusiasme. Jeg-personen synes på et vis å ha akseptert tingenes tilstand og går gjennom arbeidsdagene lett irritabel, men ellers resignert. Toppmålet av opphisselse opplever han når han erotiserer en kollegas rørende prestasjonsiver – toppmålet av medfølelse når han kikker rett gjennom en annen kollega, Catherine Lechardoy, og synes synd på hennes ynkelige undertrykkelse av menneskelige behov. Som ligner på hans egne. Kontakt? Tjah, nei.
David Attenborough. Sammen med den gjennomført eksentriske og påfallende fete Tisserand blir fortelleren sendt ut på den franske landsbygda for å holde kurs. De reiser til Rouen, en mellomstor provinsby, hvor lokalbefolkningens adferdsmønstre iakttas som av en annen David Attenborough: ”Noen av de yngste har skinnjakker med motiver hentet fra den råeste hardrocken; der finner man setninger som ”Kill them all!” eller ”Fuck and destroy!” Men alle deler oppfatningen av det er en hyggelig ettermiddag, som i hovedsak er viet til konsum, og derigjemmon til å styrke identiteten.”
Jeg-personen erkjenner for seg selv at hans eneste livsprosjekt er å røyke sigaretter – dette et øyeblikk før han havner på intensivavdelingen med hjerteinfarkt. Men han klarer seg, og møter Tisserand igjen i neste by på ruten, La Roche-sur-Yon. Her oppsøker de to et diskotek hvor den desperate Tisserand lider grufulle nederlag på dansegulvet. I den tiltagende elendigheten setter fortelleren den ydmykede mannen opp mot de svikefulle og avvisende kvinnene, utstyrt med en biffkniv. Resten av boka vies nervesammenbrud og mental opløsning.
Flat og tonløs. Utvidelse av kampsonen er, på tross av dysterheten som gjennomtrenger boka, ofte infamt morsom. Særlig er dyrefablene som vi får lese underveis perler som ville fått en La Fontaine til å rotere i graven. Metaforbruken hentes fra dyreverdenen: når Tisserand har kledt seg pent til å gå på diskotek, ligner han med sin sorte og gule dress en ”gjødselsbille”, og når Brigitte Bardot en dag bærer en sløyfe i håret, ligner hun et ”kalvehode med persilledusk”.
Houellebecq skriver med et filosofisk raseri, og vi aner at han gir veldig lite for skriften, for écriture. Når det overhodet forekommer eksplisitte referanser til litteratur, er det til kioskveltere som Patricia Highsmiths’ Tom Ripley-bøker. Hovedpersonen formulerer selv holdningen sin til romangenren på denne måten: ”Også romanen påvirkes av denne tiltagende oppløsningen av menneskelige relasjoner. Nye problemstillinger dukker opp. Hvordan kan man nå fortelle om heftige lidenskaper som strekker seg over flere generasjoner? Vi kan i hvert fall si så mye som at vi er langt unna Stormfulle høyder. Romanformen er ikke skapt for å beskrive likegyldigheten, ikke tomheten heller. Vi må i stedet finne opp en uttrykksform som er mer flat, mer kortfattet, mer tonløs.”
Anmeldelsen stod på tryk i Morgenbladet 29. oktober 2004 og er oversat til norsk af Audun Lindholm.
Subscribe to:
Posts (Atom)