Tuesday, August 31, 2004

Nyt fra Vanylven! Se Synste Møre Lokalavis, syste.no
RUVANDE: Over 14 meter høg er solsikka og ruvar i terrenget. Men dei fleste vi snakka med var samde om at ho fall godt inn i landskapet. Legg merke til æresvaktene frå marinen.

Monday, August 02, 2004

Det vakre hullet i surrealismefortellingen

Unica Zürn
Mörk vår & Jasminmannen
Oversatt til svensk av Helena Eriksson
Vertigo förlag 2004

Et knivskarpt foto av en schäferhund montert opp-ned over et foto av en disig, solfylt gate. Bokens omslag er kreert av Annika von Hausswolff – på baksiden sitter bokens svenske oversetter, poeten Helena Eriksson, i bortvendt havfruestilling, utkledt som indianer. Hva er leserens umiddelbare assosiasjoner? Barndom – og surrealisme. Hvilket ikke er helt borte vekk.

Unica Zürn hørte på femtitallet til den løst organiserte kretsen av kunstnere som etter andre verdenskrig fortsatte det surrealistiske prosjektet. For surrealistene var målet å montere virkelighetens stumper og stykker sammen på nye måter, for gjennom mangfoldige uttrykk å skape et bevissthetens utopia. Kunsthistorien har imidlertid skrevet de fleste kvinnelige kunstnerne ut av fortellingen om surrealismen – en omskrivning som også den fine animasjonsfilmen Ung, vakker og begavet (2000) av Anne Kjersti Bjørn på humoristisk vis fikk frem.

Begge Zürns barndoms- og oppvekstskildringer kretser rundt surrealistenes amour fou, det ville begjæret som har kraft til å endevende en triviell virkelighetsorganisering, et begjær med et radikalt revolusjonerende potensiale. Som en annen av de kvinnelige surrealistene, forfatteren og billedkunstneren Leonora Carrington, har Unica Zürn i fortellingen Jasminmannen – først publisert i fransk oversettelse i 1971 – skrevet inngående om vanviddet, om å bli innestengt på sinnsykehus.

Carringtons fortelling Down Below tar utgangspunkt i egne opplevelser fra et mentalsykehusopphold i Spania. Hun ender her etter at hun som purung er reist fra England sammen med elskeren, kunstneren Max Ernst: da Ernst blir arrestert av tyskerne bryter Carrington sammen. Zürns historie synes på mange måter å være en senere parallell til Carringtons; Zürn flytter i 1953 fra Berlin til Paris sammen med kunstneren Hans Bellmer og må de neste sytten årene på lignende vis gjennom en rekke hospitaliseringer. Opplevelser som hun bruker som erfaringsbase for noen av litteraturens sterkeste beskrivelser av sinnsyke, sett innenfra so to speak. Noe kan tyde på at det muntre kunstneriske fellesskapet ikke helt slo til under innleggelsene:

För att fördriva tiden börja hon at sjunga, dansa, vissla. Då sticker polisen in huvudet och ropar: ’Vad är ni för en människa – on ni över huvud taget är en människa?’ Det är en ny erfarenhet för henne att skrämma människor och hon tycker om det. Men nu hör hon något nedifrån gatan som hon inte kan se: med galanden, jamanden, grymtningar, hundskall och det trevliga imiterade snattret av änder, verkar en munter samling dadaister vara i antågande för att befria henne. Alla gamla dadaister hon känner från Paris kommer att vara där, och detta sällskap skall i triumftåg föra henne till den fest som hon så länge väntat på. Den som dock i verkligheten kommer är polisen, som för henne till kvinnofängelset.

Men før den historisk-biografiske lesningen tar overhånd, er det verdt også å nevne noen andre tema i Zürns tekster. I begge forekommer en lysende figur, en mannsperson som blir et mysterium og en slags motiverende skikkelse for piken. I Mörk vår så vel som i Jasminmannen nevnes allerede på første side en traumatiserende barndomsopplevelse, opplevelsen av å bli most mot sin mors enorme og ekle kropp. Dette synes både å peke barnet vekk fra den sanselige verden samtidig som hun – latt alene av foreldrene – ut av sin sorgfølelse utvikler seksuelle besettelser. Og piken i Mörk vår (utgivet 1969) lar det ikke bli med drømmen. Hun reiser til byen og oppsøker den mystiske mannspersonen. Men "[m]an besöker inte en främling på hans rum när man är tolv år."

I Jasminmannen, som har undertittelen Inntrykk fra en sinnsykdom, søker den kvinnelige hovedpersonen tilflukt fra verden i skapelsen av anagramdikt, dikt laget ved å flytte om på bokstavene i allerede eksisterende tekster. Hun følger diktenes mystiske tegn som var de hemmelige koder og blir så besatt av denne forestillingen at hun blir innlagt. Både Zürn og partneren Hans Bellmer, skal det nevnes, var opptatt av anagrammer. Et utvalg av Zürns dikt er oversatt både som del av Jasminmannen og som et appendiks i boken.

Zürns språk er knapt og enkelt. Voldsomme følelser og hendelser beskrives nøkternt og presist. Underveis i lesningen kommer jeg til å oversette fortellerstemmen til en fortrolig, inntrengede hvisking. Det er noe innestengt og trist – noe som truer med å bli eksplosivt – ved de tørre setningene. Zürns talent står ikke tilbake for forfattere som Marguerite Duras og Henri Michaux, som hennes stil kan sammenliknes med.

Zürn trodde til sist litt rikelig fast på magien i anagramdiktene og tallmystikken. Hvis hun blir gal, er det på grunn av tallet 9. Og med 10 er alt forbi, mente hun. Den 18. oktober 1970 hentes Zürn fra sykehuset Chateau de Chailles og blir kjørt til Bellmers leilighet. 1 + 8 + 1 + 0 + 1 + 9 + 7 + 0 = 27 = 2 + 7 = 9. Og som Helena Eriksson formulerer det: "Efter ett lugnt, nattligt samtal, där de beslutar sig för att de inte kan fortsätte sitt liv tillsammans, hoppar hon morgonen efter från terrassen på sjätte våningen." 1 + 9 + 1 + 0 + 1 + 9 + 7 + 0 = 28 = 2 + 8 = 10.

Zürn-omtalen er sidste del af en række omtaler af udgivelser på det svenske forlag Vertigo. Teksten er publiceret (under en anden overskrift) i Klassekampen 30. juli 2004 og venligst oversat til norsk af A. Lindholm. Også omtalt i serien er Dennis Coopers roman Närmare.
Merkelig kjærlighet

I Gabrielle Wittkops roman fra 1972 møter vi den nekrofiles besynderlige, men også ganske renhjertede begjær.

Gabrielle Wittkop
Nekrofilen
Oversatt til svensk av Lisa Anderson og C-M Edenborg
Vertigo förlag 2004

Hud har en distinkt struktur. Det er lett å fascineres av de mønstre som tegner seg, for eksempel på hånden. Omslaget på det svenske forlaget Vertigos oversettelse av Gabrielle Wittkops Le Nécrophile gjengir nettopp denne forgrenede strukturen, et stykke lyserød hud; noe underlig sart og levende ligger foran meg på bordet. Bokstavene sniker seg over overflaten i en spinkel, lyst rød type. De første sidene i boken har samme farge. Det er fargen til friskt blod, ikke mørkt og størknet, men pulserende, levende. På tross av det er boken kald, den er død: omslaget er laget av hard papp. Og jeg trekker plutselig hånden til meg.

Den tysk-franske forfatteren Gabrielle Wittkop døde som 81-åring i 2001. Debutromanen har først nå, 30 år etter utgivelsen, fått den oppmerksomheten som denne elegante boken vitterlig fortjener. I romanen finner vi dagboksopptegnelser, fragmenter skrevet av en navnløs mann – skjønt, er det en mann? Kjønnet til den skrivende er på det nærmeste utvisket. Plassen hvor vi treffer den fiktive hovedpersonen er dermed ganske åpen, skremmende åpen. For dette er tross alt en roman om et ganske spesifikt begjær: begjæret etter døde kropper, en impuls de fleste nok umiddelbart har vanskelig for å dele – og som dermed blir betegnet som perverst.

Romanens nekrofile hovedperson er antikvitetshandler, et praktisk valg også i forhold til den nekrofiles mer lyssky foretagender, hvor kompetanse innen balsamering er en fordel. Det nekrofile begjærets utspring synes å være en scene fra barndommen hvor vår hovedperson må si farvel til den døde, balsamerte moren som ligger utstilt. Mitt stakkars barn, kyss din mor for siste gang, sier mormoren.

Og dermed: "Jag hävde mig upp mot denna underbara kvinna som låg utsträckt i sänglinnets vithet. Jag placerade mina läppar på hennes ansikte av vax, jag omfamnade hennes axlar med mina små armar, jag inandades hennes berusande doft. Det var samma doft som hos den spinnarfjäril som biologiläraren delat ut i skolan och som jag förvarade i en papplåda." Mormoren tolker barnets sukk som uttrykk for sorg – skjønt det er en ganske annerledes affekt som ryster barnet.

Vi følger gjennom boken den nekrofiles forskjellige kjærlighetsaffærer, hvordan opplysninger om de døde skaffes tilveie på begravelser, hvordan de døde graves opp og føres bort, hvordan den tiltagende oppløsningen av de døde kroppene etterhvert tvinger de elskende fra hverandre. Den nekrofile leser følelser inn i kroppene: de minste sukk og den sparsomme gestikken som en død kropp nå kan ha (kjevene som plutselig åpner seg, væsker og luft som frigis), forstås som uttrykk som kan responderes på.

Hver affære har individuelle trekk – og én av dem blir særlig intens: det vakre liket ved navn Suzanne setter den nekrofile i en tilstand av dødelig (sic) forelskelse. Suzanne responderer på lidenskapen: "Då undslapp sig Suzanne en svag vissling som kan beskrivas som beundrande eller lätt ironisk, en utandning som inte tycktes vilja sluta, en mjuk förlängd klagan: Sssss … S som i Sèvres … Suzanne min vakra Lilja, min själs och mitt kötts glädje, marmorerades av lilaaktiga fläckar." Ja, de elskende må skilles snart: "Suzanne grön, Suzanne blå, redan bebodd, tror jag." Når Suzannes lik til slutt er nødt til å kastes i Seinen, opplever den nekrofile det som å slite sitt eget hjerte ut, som å slite av sitt eget kjønn i prosessen.

Når den nekrofile møter vakre menn og kvinner blir de forestilt som døde og dermed tilgjengelige begjærsobjekter. Men begjæret kan bli for sterkt – og dermed farlig for den nekrofile, som glemmer seg selv, glemmer å passe på. Et purungt svensk søskenpar blir funnet druknet, og det lykkes den nekrofile å stjele deres døde kropper med seg hjem. Der arrangeres de sammen, bror og søster, som et slags obskønt ikon.

Søskenene ligger engleaktig i hverandres armer – den nekrofile kan ikke løsrive seg fra dette bildet, og tenker at de unge menneskene druknet på grunn av et incestuøst begjær som ikke kunne realiseres i denne verden. Nå som han har forent kroppene deres, har han realisert dette begjæret for dem, i døden. Selv om forråtnelsen setter inn, klarer den nekrofile ikke å røre dem; men heller ikke å løsrive seg.

Wittkops roman er vakker og dyster lesning. Leseren lokkes av sin avskys grenser, lokkes til å se den perverse i alle sine menneskelige fasetter: skrekken, gruen, lysten – og, ja, forelskelsen, fortvilelsen, omsorgen. Når den man elsker har tingkarakter, blir forholdet preget av drøm, et fantasibilde. Tingen snakker ikke tilbake for å motbevise dette bildet. Og er ikke dette ganske gjenkjennelig? Kanskje er det nettopp dette vi gjør med alt, fra biler og kanarifugler til hverandre, døde som levende.

Teksten stod på tryk i Klassekampen 27/7-2004 som del af en mindre serie af omtaler af udgivelser på det svenske forlag Vertigo. Teksten er venligst oversat til norsk af A. Lindholm.