Thursday, July 28, 2011

I couldn't help but think of you these last days, because of what happened in Oslo and Utoya island. These is insanity, leaving us with no relevant words to handle it. But still, after the after-shock comes something else, namely the urgency - both intellectual and political - to deal with these horrors. Please, take my deepest compassion, solidarity and support.

A greeting from the Russian poet Alexander Skidan. Alexander has many Scandinavian friends, so it seems fair to share his words.

Wednesday, July 27, 2011

Manifestet gir intet inntrykk av noen intellektuell kapasitet, mer en grunnleggende evne til å bruke klipp og lim funksjonene på tastaturet. Her snyltes det på og plagieres fra tekstene til alle dem han beundrer, fra Unabomber til norske Fjordman.

Formuleringerne går igen, morderen var ikke engang en original kunstner. Valget står ifølge skribenten mellem mystificering og analyse ("Han må kles av"). Fint, jeg går ind for analyse, men er ambivalent til afklædning og fortæring. Vælger at vente.

Monday, July 25, 2011

Example

I et slikt språk finnes snart bare oss. Det finnes ingen dem, utover mennesker man har forsøkt å sprenge eller skyte i filler, enten fysisk eller gjennom misbruk av språk.

No man is an island, skrev poeten John Donne i 1624. Intet menneske er en øy, heller ikke Anders Behring Breivik. Etter hans handlinger er den fineste formuleringen jeg kan finne på norsk: Ta Utøya tilbake.

Tom Egil Hverven i Klassekampen idag.

Sunday, July 24, 2011

... er teksten nesten umulig å lese uten å se den i sammenheng med én handling, nemlig Solanas’ mordforsøk på Andy Warhol i 1968. Her har vi den vakreste, mest logiske kjede mellom teori og praksis: Manifestet, en sjanger som i aller høyeste grad kan anses som en talehandling, og manifestets direkte konsekvens, pistolen som går av og gir hver eneste setning en blodrød understreking ---------- her.

Saturday, July 23, 2011

Jonas Hassen Khemiri læser. Tænker med smerte på Oslo idag.

Thursday, July 21, 2011

And as Fredric Jameson points out, there is actually another literary tradition of utopias that are about seclusion and serenity: withdrawal from the promiscuous bustle and hyper-stimulation of the city in favour of pastoral stasis. A utopia that is not about wanting for nothing, but about wanting nothing.

Sådan ender afsnittet "Lost in the Shuffle: Record Collecting and the Twilight of Music as an Object" i Simon Reynolds' Retromania
The playwright Richard Foreman used the image of 'pancake people' to describe what it feels like to be 'spread wide and thin as we connect with that vast network of information accessed by the mere touch of a button'. He contrasts this with the rich interior depths of the educated self shaped by a predominantly literary culture, where identity is complex and 'cathedral-like'. Certainly as I sit in front of this computer I feel stretched and stressed by the options available. My self and the screen are one; the various pages and windows simultaneously open add up to the picture of 'contineous partial attention' (the term coined by Microsoft executive Linda Stone to describe the fragmented consciousness caused by multitasking). It's the 'present' I inhabit that really feels stretched thin, a here-and-now pierced by portals to innumerable potential elsewheres and elsewhens.

Simon Reynolds: Retromania. Pop Culture's Addiction to Its Own Past
Example

Monday, July 18, 2011

At a time when media technology has encroached on the live event to a point where few feel live at all, File under Sacred Music pushes beyond any simple re-presentation of a cultural moment to project an alternate testament of reality that examines liveness beyond the limitations of needing to be there. The work marks a significant development in the artists’ practice, and addresses one of the most important questions facing all kinds of performance today: what is the status of the ‘live’ and the ‘real’ in a culture now obsessed with simulation and dominated by mass media and mediation?

Good question. I'm somewhere between here + here + here

Friday, July 15, 2011

Slike «biofaktiske omstendigheter», som hun kaller dem, blir i tekstene porsjonert ut med kontrollert presisjon. De fungerer ikke som uttrykk for ærlighet. De er retoriske effekter.

Interessant læsning af Den ulne avantgarde i Morgenbladet idag, v/ Tue Andersen Nexø som bl.a. diskuterer karakteren og graden (evt. %) af performativitet i værket + tager tråden op fra Blå Port-redaktionens diskussion af subkulturelle strategier tilbage i 2004. Arne Borge har iøvrigt en collageagtig kommentar her.

Tuesday, July 12, 2011

I Markeys film hører vi også for første gang om en uhyggelig sykdom, thurstonitis. Ifølge et medlem av turnéstaben arter sykdommen seg slik: Du mister all kontroll, med capsen bak frem går du rundt gatene i en døs og leter etter plater som ikke finnes, du later som om du vet hvor de ikke-eksisterende platene kan kjøpes, du pumper lokalbefolkningen og later som om du forstår hva de sier.

... skrev jeg i 2007. Mere thurstonitis her + her

Saturday, July 02, 2011

Den største "fejl" er måske at Assange virker som om han faktisk kan stå imod sin egen omskabelse til billede, den tvangsmæssige iscenesættelse som tilgængelig mediepersonlighed. Ledningen fra hjernen ned i kroppen – eller til idealerne, projektet – virker intakt. Han kan tænke, stå imod det visuelle pres, og virker med ét exceptionelt farlig.

Ser på Julian Assange + Slavoj Žižek + Amy Goodman nu, her. Citat fra Vagant-spalten #1/11