Jeg afslutter 2015 som migræneramt kattemor i Marokko. Et par tekster jeg skrev i år ligger og flyder på nettet her + her + her + her + her. Og den lyserøde, da Happy new ears.

A Punk Bean går sin slingrende sejersgang. Den lille lyserøde kan købes her + her.

Her er mit svar til Sverre Knudsen. Her er anmeldelsen. Her er NRK-serien Punx.

Klassekampens anmeldere har valgt årets bøger. Ovenfor mine tre stjerner. Mere om årets bøger i Informations fine bogtillæg Vinterbøger. I Klassekampen har Runa Kvalsund sandelig valgt En #punkbønn. Hun har også oversat Unica Zürn til norsk. Et skandinavisk Zürn-boom er lige rundt om hjørnet. Her skriver Kirstine Reffstrup om Zürn. Her min 2004-anmeldelse.

Norske pønkvitner virker fastlåst i deres kritikk av institusjonalisert politikk (Thomas Seltzer tok nylig for seg "koko-venstre") hvilket bare understreker handlingslammelsen. Kan noen sette vekkerklokka til å ringe i 2016? Jeg vil nødig se pønkgenerasjonens menn forsvinne ut av bildet som ironiske entertainere eller anonyme nett-troll.

Anmeldelse af Sverre Knudsens 1979 her. The Aller Værste! her. 2012-tekst fra Vinger her.

En sammenfatning af seminariet Platsen. Traditionen. Samtiden afholdt i Helsinki 4/12.

A short female-centric best of 2015 list: Grimes, Sleater-Kinney, Chvrches, Jenny Hval, US Girls, Julia Holter, Chastity Belt, Waxahatchee, Courtney Barnett, Circuit des Yeux
Live: The Coathangers in Portland, Berlin Atonal, Burger A-Go-Go, Jenny Hval and Circuit des Yeux in Copenhagen
Best documentary: What happened, Miss Simone? 
Best best-of: Beat Happening
Best discovery: ESG

"Well, I'm politically incorrect" and now you get to act like you're a cutting edge rebel because you are reinforcing the oppressive status quo. You sack of prancing horse assholes.

Komikeren Barry Crimmins fra dokumentaren Call Me Lucky.

Portlandia blir et uttrykk for Carries selvironi, en kjærlig kritikk av det som er blitt indieånden fra 90-tallet, en gestus som kan være vel så viktig som den inderligheten Sleater-Kinney representerer. Modne rebeller holder kraften intakt i en vekselvirkning mellom å distansere seg og å brenne. Brownstein har intet til overs for band som kun engasjerer seg halvveis. Det er denne smittende energien som bærer hennes prosjekter,
og som også får denne boka i land.

Om Carrie Brownstein: Hunger Makes Me a Modern Girl her + her. Mere her + her.

Out now: En punkbønn i hænderne på min redaktør i Oslo. Shop her + her.

En punkbønn frisk fra trykkeriet 10/11. Mark as to-read here & kom på fest i Oslo 23/11.

#Grimes #Grimes #Grimes #Grimes #Grimes #Grimes #Grimes #Grimes 

Jeg har afleveret tekst #24 i min seks år gamle Vagant-spalte. Leitmotif er lotusblomster, derfra en surrealistisk sammengooglet mash-up af Echo Park Lakes historie, en lille rød trehjulet cykel, visne kernehuse så store som knyttede hænder, Anselm Kiefer, Mira Gonzalez, en skamferet lyserød bamse i et hjørne, økonomisk kollaps, zero growth poetry, punkaristokrati, Prince, Aase Berg, Chelsea Manning, Beatriz Preciado, globale modstands- bevægelser og Natascha Kampusch. Bladet er ude før jul, insha'allah.

Tidligere i høst var det diskusjon i noen ganske smale norske kulturaviser om kjønn og essay, altså sånne lange personlige artikler som trykkes i små litterære tidsskrifter. Temaet for debatten var: Er norsk essayistikk mannsdominert? Får menn som skriver essay mer oppmerksomhet og heder og ære enn kvinner som skriver essay?

Dette skriver Harald Eia her. Den obskure debat som Eia importerer og populariserer med sin kompis-på-bar-essaystemme stammer blandt andet herfra. Mit sidste minde om Eia her.

Villavejenes haver vokser vildt i juli måned, brombærbuskene står allerede fulde af bær og de store Douglas-fyrretræer strækker sig mod himlen som venligtsindede, mørkklædte præster. Rapport fra Rock'n'Roll Camp for Girls, Portland her. Samme sted i 2005.

Min bog kommer fra trykkeriet 10/11 og der planlægges Oslo-lancering 23/11. Prosa, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings medlemsblad, omtaler her.

En del essaydebat i det norske. Senest sætter Sissel Furuseth Camilla Collett i spil.

Jeg håber vi ses i Oslo uke 43. Mandag, tirsdag og onsdag på Oktoberfestival 20.15.

Hva er et løvetannbarn? Bilder melder seg øyeblikkelig på netthinnen: den gule blomstens evne til å bryte gjennom asfalten. Dens måte å overleve på, i generasjoner, ved å sende små helikopterfrø med vinden. I psykologien kaller man løvetannbarn for mønsterbrytere. Et mer faglig uttrykk for det samme er resiliens, en særlig motstandskraft som gjør at noen mennesker klarer seg bra, på tross av at deres livsbetingelser utgjør en risiko for å utvikle psykiske skader. Resiliens dekker ikke noen entydig strategi, mønsterbrytere kan komme ut av sosialt belastede mlijøer ved å vende seg utover og søke kontakt med andre, så å si velge sin egen familie, finne ressurspersoner i nærmiljøet som det lille helikopterfrøet kan koble seg på. De kan imidlertid like gjerne overleve ved å vende seg innover og gjøre seg resistente mot negativ påvirkning. Kanskje blir de drømmere som bruker sitt kreative overskudd på å ta kontroll over sin egen tilblivelse: De klarer å velge å i mindre grad bli skrevet av andre og i stedet skrive seg selv.

Anmeldelse af Elena Ferrante: Historia om det nye namnet her.

Alle klokker ringer på Retriever. Henning Hagerups essaysamling Metafysisk skrapjern er anmeldt i Vårt Land. Gode güd, hvad har det med mig at gøre? Jo, Hagerup har angiveligt vinge­klippet mig for mit misforståtte syn på den europeiske romantikken. No less! Hvis man kigger lidt dybere i denne "sag" så har Hagerup set sig sur på nogle linjer fra et interview. Men Hagerup, det er jo trods alt et interview, jeg har ikke selv skrevet dette, har jeg? Jo, jeg fik citatcheck, men det var ikke min intention i netop det interview at demonstrere mine kundskaber om den europæiske romantik, var det? Cheers, og tak for bogen som kom i posten, og de skyldbetyngede hyldester, tak for dem også. Mere norsk essayistik her.

Anmeldelse af Kathrine Aspaas: Rosa er den nye pønken i Bokmagasinet idag. Bonuskritik: Aspaas hævder tongue-in-cheek at hun forudså finanskrisen i 2008. That might be, men de clairvoyante evner slog ikke til på side 210, i en tekst fra februar i år skriver Aspaas under overskriften "Volkswagen foran": "Det dreier seg om mer enn å kvitte seg med dårlige selskaper. Det handler om aktivt å finne de gode, slike som Volkswagen."

Pietro, the professor Elena marries, uses his power passive-aggressively: he is simply unable to find his wife’s mind interesting unless it mirrors his own. “No one knew better than I did what it meant to make your own head masculine so that it would be accepted by the culture of men,” Elena writes.

Der er mange grunde til at hade denne artikel fra marts. Illustrationen er idiotisk, og omtalen af "Elena" og "Karl Ove" og det som angiveligt er årets to flavors i New York, og dermed resten af verden, er så smug at det gør ondt. Skrevet og publiceret fra verdens selvsagte centrum. Rothman er så fornøjet med sig selv at han i sidste sætning igen må understrege sit eget überelegante greb. Mere Ferrante her. Det minder mig om et citat en veninde sendte mig for nyligt, fra slutningen af Susan Sontags roman The Volcano Lover (1992): "I was afraid my anger would offend others, and they would destroy me. For all my certitude, I feared I would never be strong enough to understand what would allow me to protect myself. Sometimes I had to forget that I was a woman to accomplish the best of which I was capable. Or I would lie to myself about how complicated it is to be a woman, including the author of this book. But I cannot forgive those who did not care about more than their own glory or well-being. They thought they were civilized. They were despicable. Damn them all."

For 15 år siden gik en grævling på poesifestival i Bergen og hørte blandt andet den danske poet Anne Lise Marstrand-Jørgensen læse op. Grævlingen var ikke akkurat tilfreds. Senest har man bemærket Marstrand-Jørgensen i andre sammenhænge end som forfatter, nemlig som kvinden bag Venligboerne som arrangerer folkevandring for en ordentlig behandling af flygtninge i København den 6. oktober. Marstrand-Jørgensen fejres dagen før af Gyldendal.

Københavns poesifestival Reverse lige nu, også idag søndag. Nogle få billeder her.

Hvilke drømmer og muligheter er tilgjengelige for en ung jente som vokser opp i en drabantby? Alice bor med sin eldre søster og sin utbrente fabrikkarbeidermor, og den dagen et omreisende tivoli kommer til byen, åpnes dører til en helt annen verden. Å henge med hodet opp-ned i en sklie, å spise kvalmende sukkerspinn, å hengi seg til denne kitschy, glitrende verdenen, gjør noe med en jente som Alice, på terskelen til tenåring.

Anmeldelse af Inger Bråtveit: Alice A4 her.

Endnu en spin-off-sag på Facebook-kommentaren som blev et debatindlæg. Nok en avis og et debatforum ønsker mere hvor det kommer fra, men jeg tror vi siger tak for denne gang. Iøvrigt stadigvæk helt beyond at nogen kan opfatte dette som et personligt opgør. Billedet i Morgenbladet er taget af Maya Økland, desuden har Forlaget Oktober spritnye pressebilleder. Most important message: Write, girls, write!

Det er muligvis kattens uafhængighed, kombineret med dens spontane og ustabile, blødpelsede sødme, som gør at mindre pladeselskaber identificerer sig så stærkt med den? Olympias K Records har også en kattemaskot, denne udformet med en langt hastigere streg og ofte ridende i en rumraket eller på et kosteskaft. Den naivistiske K Records-kat er nem at kopiere, den tegnes efter samme princip som drengen Nikolaj i den danske børnevise: Punktum, punktum, komma, streg, sådan tegnes Nikolaj. Kattens bløde, blide, antiautoritære, men også uforudsigelige nærvær.

Skrev jeg i min Vagant-spalte #4/14. Ny plade fra Beat Happening, ny bog og besøg i vores del af verden, her + her. Alle pink (eller yellow and fuzzy) punx bør kende sin besøgstid.

Debatter kan ta av på nettet så raskt som flammer i tørre skogområder i Napa Valley, California. Den profilerte feministiske skribenten Marta Breen postet et fotografi av Ole Robert Sundes artikkel «Det norske essayet», trykket i Ny Tid 17. september 2015, med ingressen: «Er norsk essayistikk virkelig så mannsdominert som en kan få inntrykk av her? Eller handler dette også om øyet som ser?» og et hektisk ordskifte brøt løs. Tittelen på Sundes tekst er definitiv, en sirkel tegnes omkring nasjonen og essaysjangeren, og Ny Tids desk velger å pynte siden med syv stolte ansikter av mannlige essayister. Teller man etter, er kjønnsfordelingen i selve artikkelen mildere stemt mot kvinnelige essayister, og særlig Karin Moe får vennlige ord med på veien.

Mit debatindlæg baseret på en Facebook-kommentar trykt i Klassekampen idag her.