Som nynorsking er Nilssen i en paradoksal situasjon: Hun er ung og utdøende. Og mens hun venter, skaper hun seg en virksomhet i det Homi Bhabha kaller mellomrommene. Nilssen ønsker seg «innbitt likegyldige nynorskbrukarar». Hun kjemper for selvfølgeligheten. Hun vil slippe å anstrenge seg. Hun vil bli normal. Men da vil hun selvfølgelig ikke lenger være Olaug Nilssen -- Mere her.