Det er vel ikke sikkert at de samme postmoderne strategiene – nedbrytning av kunstnersubjekt, verk og kanon – treffer like presist som på et patriarkalsk 1950-tall? På meg virker det ganske opplagt at et kunstfelt som møter samfunnet i dag med relasjonell estetikk som eneste strategi, må være markedets våte drøm.

Siger Lena Lindgren her -- Anderledes konkret går Henning Gärtner Braseth (en mand Claws Talks kan lide at hype) og Nanna Larsson til værks i deres aktivistiske undersøgelse af The Artist Formerly Known As Claus Beck-Nielsens værk, en s-s-satirisk undersøgelse som dokumenteres i sidste nummer af Reception nummer 58: i artiklen ”Parasitter på kunstliget” går Gärtner bl.a. ud blandt folket i Københavns gader for at teste de reelle effekter af Nielsens værk:

Så dukker en kvinne i rullestol opp. Hun viser seg å komme fra Lolland, og utbasunerer at det snart ikke finnes noe demokrati i denne nasjonen overhodet, og gang på gang utbryter hun ”Danmark er et lorteland, Danmark er et lorteland!” Jeg forstår deg godt, tenker jeg, og et øyeblikk er det nesten som om vi ser hverandre, som om jeg åpner meg for denne kvinnen i rullestol, ser hennes situasjon og hennes usynlighet, ser hvordan hun fremmedgjøres overfor dagens avantgardistiske kunst og litteratur, overfor dens teoretiske forankring, dens distanse fra virkeligheten. Hvordan skal denne alminnelige funksjonehemmede kvinnen kunne relatere seg til Nielsens Roland Barthes-referenser? Hvordan skal hun kunne føle at det er et rom for henne i samtidslitteraturen? Jeg ser henne plutselig, ikke bare som en funksjonshemmet, ikke som i et speil i en gåte, men ansikt til ansikt – og så er det brått forbi. Det er denne fremmedgjøringen avantgardismen resulterer i, dette er de usynlige konsekvensene av en såkalt demokratisk kunst. Finnes det overhodet rettferdighet i en slik verden?