På tampen av 80-tallet presenterte en svensk poet og dramatiker, Katarina Frostenson, et resonnement om kampen for og mot synlighet. Hun skrev om scener, forstått som både teaterscener og byrom. Ifølge henne representerer en scene avstand. Den synliggjør avstand mellom mennesker – kraft, kroppslige og visuelle energier som både kan konfrontere den enkelte med sin avmektighet og med sitt forelskede begjær etter å overskride avstanden. Det som skjer på en scene kan være obskønt, forteller hun, avhengig av graden av synlighet. Hun beskriver områder hvor alt bader i lys, eksempelvis handlesentre, som obskøne. Det obskøne i at alt er gjennomlyst, fratatt sin gåte. For henne er dét truende. Lyssettingen gjør alt likt. Mens ordet "obskønt" tradisjonelt, etymologisk, er forbundet med det mørke, bruker Frostenson ordet om det overopplyste. Dette er ikke bare en kritikk av tendenser i det svenske Folkhemmet. Det er like mye en definisjon på et holdningsfundament, en etisk poetikk, fra en av Skandinavias ledende poeter.

Stueland skriver vakkert om Frostenson her skønt artiklen handler om meget andet -- og måske netop derfor er det fint at finde Frostenson flettet ind. Ja, værd at fundere over nævnte overbelysning, repræsentationstrang. Hm-hm, tænker videre i retning af Agamben-Debords begreb om potentialitet, hm-hm.