Sonofapreacherman?

Den viser seg f.eks. i åpningsapologien, en refleksjon over spørsmålet «hva leser du?». Han vil ikke svare, og vet ikke hva han skal si: «Derfor kunne jeg kanskje sagt: Vær så snill å la meg være i fred. Ser du ikke at jeg leser? Men jeg sa ikke det heller. Jeg husker ikke hva jeg fikk sagt. Kanskje jeg ikke sa noe. Jeg husker ikke engang hvilken bok jeg satt med. Men jeg husker at jeg leste.» Her handler det altså ikke om litteraturen selv, men om den litterære erfaringen, som ikke kan deles med andre. Dette kan gjerne minne om mystikk, og det finnes trekk ved denne boken som tyder på at Gulliksen tenker på lesning som et slags innvielsesrituale. Et sted setter han opp noen kriterier for «ordentlige lesere», altså de innvidde. Han trekker – med en distinksjon fra Eldrid Lunden – en grense mellom de «berørte» og de «uberørte». Denne presteligheten er hans mest gjerrige trekk ----- [E. Vassenden, MB]

Bruken av frasen «de fleste av oss» kan ikke skjule at alle disse honnørordene her egentlig bare er Gulliksens eget private vokabular om det «som gjør den gode litteraturen god». Som formidling av la oss kalle det vesentlig innsikt, er dette innblikket i Gulliksens følelsesliv omtrent like uklart som det med sin skamløse intimitetsappell er en både uredelig og forflatende argumentasjonsmåte. Gulliksens leserholdning synes dessverre å ha forledet ham til å tro at det å elske litteratur på Gulliksens måte er sammenfallende med det å være et godt menneske ----- [P. Jordal, MB]