Poenget mitt var at redaktørrollen også er en kreativ rolle - kommentaren [til Jahn Thon på dette seminar] gikk på det litt ensidige fokuset på de tidsskriftene som er drevet av forfattere eller "forfatterpretendenter", og på hvordan tidsskriftene blir uttrykk for en strategi som skal bane vei for forfattervirksomheten; det er ikke alltid forfatterne som gjør det mest nyskapende arbeidet i det litterære feltet. Thon var for så vidt inne på dette i det han sa om Rondo, der det var like mange kritikere som forfattere med i redaksjonen, og der disse rollene ikke var så skarpt atskilte som vi er vant til å tenke på dem som. En poet som Kenneth Goldsmith har tatt til orde for at vi ikke trenger flere "kreative" forfattere, men snarere forfattere som er kompetente kompilatorer og antologister, med den enorme mengden historisk tekst og daglige informasjonsstrømmer vi står overfor. Denne typen forfattere finnes på sett og vis allerede, og kalles redaktører. I kunstverdenen har man allerede for lenge siden omtalt kuratoren som den nye kunstneren. I førmoderne tid var ikke forfatteren en personlig størrelse - selve Mosebøkene er jo verket til et knippe redaktører.

Audun Lindholm i et interview i Bøygen som lanceres i Oslo idag.