Wednesday, August 27, 2008

Bedre blev det ikke, da jeg for nogle uger siden for første gang oplevede forfatteren live og måtte konstatere, at hun også havde den frisure, jeg altid har drømt om at få. Min første tanke da jeg så hende, var slet og ret: "Hende må min mand aldrig se", for det var jo hende, han burde være gift med (en relativt selvfed tanke, for jeg mener åbenbart ikke, han fortjener en helt anden kvinde end mig, blot den ideale mig).

Lilian Munk Rösing læser Hanne Ørstavik her og her og i omdiskuterede Åpninger.

9 comments:

Susanne said...

"Like I said, it's a hair matter."

From Hair That Matter by S. Christensen, Routledge 2009.

Fucked Up Forlag said...

Mere her.

nexø said...

Den her sætning er ... ja:

"Hun har et bevisst forhold til at poetisk språk åpner et poetisk rom som kan fungere som en egen litterær erfaring."

Mon skiftet fra poetisk til litterær betyder noget? Eller er det 100 procent REN ordgejl.

Fucked Up Forlag said...

Det er måske ikke den bedste formulering, nej - men jeg synes vældig godt om Munk Rösings Ørstavik-essay i Åpninger, I will say no more until saturday.

Gro said...

Jeg må si at debatten bekrefter alle mine fordommer rundt denne boka, så jeg ser frem til hva du skriver om den.

Fucked Up Forlag said...

Well, jeg troede i lang tid at jeg skrev på et forsvar for bogen, men jeg går vel nok i begge retninger. Det er nemt at få følelsen af at forfatteren dikterer receptionen, ja, men min pointe er lidt anderledes; at redaktørene egentlig ville skrive et slags manifest for en bestemt kritikgenre, den performative kritik, men bogen er for akademisk-flink og forsigtig til at være et manifest selvom jeg synes Munk Rösings essay løfter sig (Mariann kan være mit vidne på at jeg sagde dette *før* Økland kom med sit udspil) - så jeg mener ikke nødvendigvis at redaktørene (evt. bare) forsøger at slikke forfatteren op og ned ad ryggen, men snarere vil pege frem en bestemt slags kritik som netop opererer med affekt og distancetab (er den dermed slap og konsensussøgende? That is the question) og som faktisk kan gribe værker som er åbne, som fx Ørstaviks.

At jeg citerer Munk Rösing her på bloggen er ikke for at drite kommentaren om Ørstaviks frisure ud, jeg synes faktisk grebet er interessant - minder mig om andre totale distancetab mellem kritikere og forfattere, som fx Stig Larssons mordfantasier om Åsa Beckman og (hm) min egen anmeldelse af Mette Moestrup i Kritiker.

Fucked Up Forlag said...

Jeg blev ved at tænke på Harlow's monkeys da jeg jobbede med Åpninger.

Gro said...

Jeg har inntrykk av akademikeres forhold til ørstavik er på et permanent affektnivå. At ørjasæter kaller kritikerne for dumminger som ikke forstår ørstavik er ikke akkurat argumentasjon på høyt plan. Eneste gangen jeg har hørt akademikere gjøre noe annet enn å jatte og jatte med forfatteren var på radioen en gang. Da diskuterte de Ørstaviks sannhetsbegrep og det var faktisk interessant. Men det er noen år siden.

Fucked Up Forlag said...

Hvem er redd for Hanne Ørstavik?
Aftenposten Morgen 24.08.2008

INGUNN ØKLAND

Hans Hauge og Kristin Ørjasæter (red.): Åpninger. Lesninger i Hanne Ørstaviks forfatterskap

Hanne Ørstavik leses nøyaktig slik hun selv har foreskrevet i denne boken om forfatterskapet. Er hun blitt untouchable?

Det hører med til sjeldenhetene at en norsk forfatter under 40 år blir viet en hel bok, men når det nå først skjer, gjelder det ikke uventet Hanne Ørstavik. Bøkene hennes har allerede vært tema for en hel rad av hovedfags- og masteroppgaver, og Ørstavik fremstår i dag som sin generasjons mest insisterende og kompromissløse forfatter. Kjærlighet vil etter min mening bli stående som et lykketreff i norsk 1990-tallslitteratur. Du kan gi den i gave til hvem som helst, og de vil bli oppslukt.

Med årene er det imidlertid blitt vanskeligere å beholde frihetsfølelsen i møte med dette forfatterskapet. Ørstavik har lagt klare føringer for hvordan hennes bøker skal leses, ikke minst i kallet - romanen fra 2006, som indirekte er en kommentar til mottagelsen av Uke 43. I tillegg har privatpersonen kommet med sterke utfall mot kritikere og meningsmotstandere. Hun legger ikke skjul på at grensen mellom fiksjon og virkelighet i hennes tilfelle er så godt som utvisket - men krever likevel at leseren holder dette skillet i hevd.

Minefelt.

Jo, Ørstaviks forfatterskap er blitt et minefelt. Mon tro om ikke dét er grunnen til at norske og danske akademikere nå trør så varsomt rundt i tekstene hennes. Påfallende mange av bidragsyterne i Åpninger. Lesninger i Hanne Ørstaviks forfatterskap tolker forfatterskapet ganske nøyaktig slik hun selv har foreskrevet.

«Vår ambisjon er at boka skal bidra til å videreføre den engasjerte debatten om Hanne Ørstaviks forfatterskap,» skriver redaktørene Hans Hauge og Kristin Ørjasæter i forordet.

Med unntak av essayene «Idealisme og livsløgn» og «Frakoblet livet?» av henholdsvis Lilian Munk Rösing og Ingvild Folkvord dreier det seg snarere om en velvillig og kritikkløs bok. Gang på gang blir vi minnet om hvordan vi som lesere er forpliktet til å følge verkets bevegelser, ja, investere oss selv i møtet med litteraturen. Bøkene leses i lys av forfatterskap Ørstavik selv har fortalt at hun er inspirert av. Nøkkelord i hennes poetikk repeteres og resirkuleres.

Klamt.

Sammenlagt blir det klamt, nesten som et møte i menigheten, med presten i kulissene. Det blir så mange fine, kloke og gode ord. Derfor er det en lettelse å lese den danske kritikeren og lektoren Lilian Munk Rösing.

Ikke fordi hun er vantro. Nei, dette er kanskje den mest dedikerte av alle bidragsyterne i Åpninger. Men hun er anfektet. «Idealisme og livsløgn» er et temperamentsfullt essay der Rösing går rett til kjernen av det som også for meg fremstår som den mest eksplosive kvaliteten ved dette forfatterskapet, nemlig at Ørstavik både hyller og undergraver en «idealistisk sannhetsfordring». Hennes hovedpersoner er unge kvinner som insisterer på verdien av ekthet, inderlighet og tilstedeværelse. Men som leser blir man ifølge Rösing gradvis i tvil om det dreier seg om virkelig autentisitet - eller «patologisk perfeksjonsfordring». Den kompromissløse sannhetssøkingen ligner et spøkelse fra min pubertale fortid, skriver Rösing.

Ibsen.

Det er interessant at nettopp en dansk leser betrakter Ørstavik som en utpreget norsk forfatter, nemlig en forfatter i tradisjonen fra Henrik Ibsen. I likhet med Ibsen viser Ørstavik hvordan idealismen kan skape livsløgner og falsk bevissthet. Rösing stiller det åpent om romaner som Uke 43 og Presten likevel vil forsvare den idealistiske bevisstheten. Jeg tror ja. Uansett hvor mismodige eller monstrøse disse unge, idealistiske kvinnene er, aner det meg at romanene stiller seg på deres side.

Kanskje er det nettopp denne solidariteten med den mislykkede, foraktede idealisten som er anstøtsstenen og motoren i Hanne Ørstaviks forfatterskap. Men dermed gjør romanene etter mitt syn det motsatte av det forfatteren selv hevder: I stedet for å «invitere» oss til å gi et fint og ekte gjensvar, spenner de oss på pinebenken og spør: Hvor mye idealisme tåler du egentlig?