Tuesday, December 14, 2010

Gabriel Michael Vosgraff Moro viser sin pinlige mangel på feministisk dannelse allerede i første sætning af sin MB-anmeldelse af Ingrid Z. Aanestads roman Stormkyss. Moro mener at finde en slags designtrend som handler om bogomslag med to småjenter på forsiden. Vi kan gerne tale om design, men hvorfor ikke tale om litteratur i stedet? Kan man være så modig at foreslå at der findes en ny homosocial litteratur med feminine fortegn?

Moro betegner Aanestads romaner som "novelleagtige" (underteksten fortæller os at det episke mangler; det "rigtigt" romanagtige). Moro er tilsyneladende positiv, men det er alligevel svært at overhøre foragten: "Ikke minst har Aanestad gjort tedrikking til noe som kan ligne en litterær signatur. I alle bøkene drikkes det store mengder te, mens regnet pøser ned ute og lukker seg rundt kvinnene og deres tenkende, følsomme og menstruerende kropper."

Moro trækker frem et citat, et af de få i romanen hvor reminiscenser af maskulinitet dukker op: Pletter på nethinden sammenlignes med sædceller som videre idenitifceres som "ikkje noko" ... hvad reagerer Moro på, ved han det selv? Udenforheden? Kan Moro identificere sig selv som provokeret, som udestengt, og klarer han at skrive selvrefleksivt om denne erfaring? Svaret er desværre nej.

Moro har tidligere anmeldt Aanestad og fik dengang "kjeft av en kvinnelig anmelder" - well, Moro. Du får hermed kjeft af hende endnu en gang. Den sidste sætning i Moros anmeldelse er en misogyn fanfare hvor Hemingway kaldes ind som en reddende fallos. Moro misser her chancen til at undersøge og afsløre sin egen kønsspecifikke tiltrækning til "en rigtig forfatter" som Hemingway (med et mandligt heppekor rundt sig) som på alle måder oser af pik.

Mine anmeldelser af Aanestad --------------- her & her.

5 comments:

tå said...

YEAH SUSANNEEEEH!

Anonymous said...

Rocka kritikk, Tigerklør! Bøyer meg i støvet. Men det fins mengder av mannlige kritikere som overhodet ikke forholder seg til forfattere av Aanestads kaliber, eller som utelukkende dyrker kvinnelige forfattere med "mannlige/ ukvinnelige" skrivestrategier. Kritikeren i denne anmeldelsen gir tross alt en litt klønete velvillig lesning. Better or worse? Vet ikke!

Susanne said...

Tjah ... rocka? Klokken var mellem fire og fem om morgenen og jeg forsøgte at reparere depressionen med et raserianfald. Det er rigtigt at Moro forsøger sig med en læsning, men de venligtsindede tiltag får en underlig hadsk undertekst i flere sekvenser ... jeg har været optaget af "det nye paradigmes" hadske stemmer, som vi har set det i de norske medier i 2010. Tendensen er klar; det er p.t. trygt at udtale sig misogynt i Morgenbladet.

Hagemann said...

Misogyniens tilsynekomst som symptom på mannens fremmedgjøring fra sin tradisjonelle (galante, chevalereske) posisjon viser nok at den begynner å mistrives i mainstreamkulturen, og derfor søker ut på flankene, som rebelsk reaksjon eller intellektuell "avantgarde". Det siste er det jo tradisjon for på norsk venstreside (Johannesen, Solstad) og etter Knausgård må man vente et utbrudd av eksplisitt kvinnehat, som vil være nytt og dynamisk, og vise at saken er tapt en gang for alle. Hemingway var på sin side følsom og sentimental, med et dypt romantisk forhold til kvinner, noe han på mesterlig vis klarte å underspille i de beste bøkene, men ikke i de dårlige.

Anonymous said...

Jeg prøver å kvesse klørne.

1. Jeg er IKKE misogyn. Alle anklager om det, er nytteløse.

2. Jeg liker Aanestads bøker veldig godt. Jeg bytter som sagt gjerne ut Ernest med Ingrid.

3. Det finnes undertekst i anmeldelsen som kan tolkes humoristisk. La meg gi ett eksempel: Hemingway. Jeg tror den avsluttende delen kan leses selvrefleksivt, nettopp som en liten kommentar om det å stå utenfor. Jeg skriver jo faktisk at jeg ikke liker Hemingway. Jeg skriver også at jeg lengter etter å "føle meg som en mann igjen, så lenge det varer." I dette "så lenge det varer", ligger det en antydning om at undertegnede kanskje ikke er ser på seg selv som spesielt maskulin.

4. Jeg kunne antagelig ha gått mer inn i hva dette homososiale feminine betyr og gjør med meg. Jeg ser at jeg i min ytre beskrivelse kan virke litt bråkjekk.

5. Det ligger ikke noe nedlatende i betegnelsen novelleaktig. Det får være grenser til vrangvillig lesning!

6. Jeg synes det er helt på sin plass å kommentere designtendenser på norske bokomslag. Det kunne jeg også ha gjort med mannlige forfattere som jeg opplever som beslektet. Jeg kunne selvsagt ha reflektert mer omkring hvorfor og hvordan vi skal forstå disse valgene, men lot her leseren selv få bestemme tolkningen. Jeg har både lest Bråtveit og Gabrielsen og liker begge disse bøkene.

7. I den nye nummeret av Bokvennen spør jeg Joyce Carol Oates: "Finnes det virkelig noe som kan kalles kvinnelitteratur? Kan ikke kvinner skrive vel så bra om menn som menn kan om kvinner? Hva betyr ordet feminisme for deg i dag?"

Oates: "Et interessant spørsmål. Det finnes romaner som blir betraktet som kvinnelitteratur. De har gjerne kvinneorienterte temaer og få menn ville orke å lese dem, akkurat som få kvinner blir tiltrukket av å lese detaljerte skildringer om krig, slåssing, fisking, jakt og fotball... “Feminisme” betyr lik betaling for likt arbeid – likhet på arbeidsmarkedet. Det betyr ikke at ett kjønnet er overlegent det andre."

8: Jeg er alltid åpen for kritikk og jeg er klar over at enkelte formuleringer i Morgenbladet-anmeldelsen kan tolkes i verste mening, men pytt, pytt.

Gabriel Moro