Thursday, February 03, 2011

Til tross for at jeg er [enig] med Christiansen i mange enkeltavsnitt, gir den samlede lesningen av Kritikarboka meg lyst til å advare mot den skolerte anmelder med gullstjernemerker, og forsvare den flate, klønete litteraturen, den som prøver på for mye og som ikke helt finner formen, og ikke minst den som vi ikke er rede for ennå.

Jeg kunne ikke være mere [enig] med Tonje Vold, eller sagt på en anden måde: Kritikarboka fungerer bedst som en omvendt lærebog. Christiansens paternalske love styrter mig ud i et hav af perversion.

1 comment:

Susanne said...

Den bedste kommentar jeg finder på net er alligevel skrevet af min egen redaktør Karin Haugen i Bokmagasinet 6/11-2010:

Et korrigerende potensial

Ta et spesialisert område - la oss si litteraturkritikken - og du vil finne utfordrere som pukker på praksisen i feltet. Problemet er at disse kontrære stemmene ofte vil være «reaksjonære», i betydningen bevegelse som oppstår som motvirkning til en herskende retning. Resultatet blir ofte at man karikerer egen posisjon og overdriver motstanderens innflytelse.

Einar O. Risas tredje bok i kvartetten om M. Kanne og Søn ble nylig anmeldt i Aftenposten av en av avisas litteraturkritikere, Atle Christiansen. Han har tidligere forsøkt å markere seg som kritiker av langsom og «flink» litteraturkritikk, og tatt til orde for å skyte fra hofta. I møte med Risas bok kan vi se idealet i full vigør: «Å nei, tenkte jeg, etter tre-fire sider med Risa, det gidder jeg bare ikke bruke krefter på, og hvis det ikke var et oppdrag, hadde jeg selvfølgelig ikke begynt på bok nummer tre i en varslet kvartett om familien Kanne og Stavanger. Jeg hadde begynt med eneren. Eller latt det være, tante- og onkelmengden tatt i betraktning.»

Å nei, tenker avisleseren, dette orker jeg bare ikke, å henge med på en vill ferd der ei fin bok skal behandles så lemfeldig, man håper han vil møte boka rustet med mer enn hatske utfall mot slektstre og et grettent tempo, men nei, han gasser på, det går for fort i svingene, han er blitt fartsblind: «Jeg lar meg ikke friste til å lese sakte for å få med meg slektsforholdene. Min erfaring er at det viktige står i en sammenheng det gjelder å få tak i. En tekst henger sammen med de andre setningene, derfor gjelder det å skynde seg gjennom for å oppdage sammenhengene. Saktelesing er som å kjøre i 60 km/t i 100-sonen, du mister konsentrasjonen, sovner bak rattet og havner i grøften».

Wrooom! Svusj! Schwung! Pow! Wow! Christiansen bestrør teksten med effekter, men har svært lite å si om boka, trass i at han innledningsvis okker seg over at romanlesere er for opphengt i detaljer, med det resultat at «Ingenting blir igjen til de eksistensielle problemstillinger.» (Og la meg ha sagt det, i parentes: Dette er Mannen, som bredbeint trer fram og tror sin tolkning essensiell for omverdenen.)

Hvorfor gripe til denne strategien? Min antakelse er at han vil posisjonere seg som «frisk». Den som våger. Vitalisten, som posisjonerer seg mot de blodfattige teoretikerne.

Selviscenesettelsen velsignes av hans redaktør Knut Olav Åmås, som nylig skrev en kommentar - eller var det en festtale? - om Christiansen, i anledning dennes utgivelse av «Kritikarboka», en lærebok gitt ut av Landslaget for norskundervisning. Åmås hever stemmen mot kritikere som er «for innsauset i akademiske moter, for eksempel ved å fortape seg i de formelle og estetiske sider ved tekstene, men er mindre interessert i det utfordrende og korrigerende potensialet i dem.»

Gunnhild Øyehaug har dissekert denne kritikken i sin essaysamling «Stol og ekstase» fra 2006, og oppsummerer den fint som et problem: Debatten rundt norsk litteratur har stått mellom hjerte og hjerne, kropp og hode, og det har skapt et litterært verdihierarki der det ekte, sanne og gode er det følte og sterke - mens alle studenter og all teori samles som slagg i bunnen.

Jeg deler mange av Christiansens tanker om aviskritikk - vinkling er viktig, aviskritikken skal ikke være akterutseilt, man må kjøre på. Men Gud ha miskunn med oss alle om man skal dyrke fram tekster som dette.