Det skal bare et minimum av oppmerksomhet til for å innse i hvilken grad det ytre språkets gradvise seier over det indre svarer til virkelighetens knusende seier over alt det som ikke bidrar til dens egen ekspansjon. Det faktum at den indre verden invaderes av det som, så lenge det befinner seg utenfor, står i vesenmessig motsetning til det indre, har nå antatt katastrofale proporsjoner. Hvordan skal vi unngå å se dette som en parallell til et forurensende oljeflak? Det er kun denne ene forskjellen: Det er ingen som tilbyr seg å hjelpe til med opprensingen på språkets strender.

Annie Le Brun out-weirds me. Som en slags Breton-Baudrillard, til forskel fra sidstnævnte supersint i stedet for deprimeret-fascineret.