Sail away, sail away. Den sproglige flåde anbefaler bøger her.

Ikke gå glip af Marjorie Perloff i Bergen idag ---------- her.

Sylvère Lotringer in Oslo, conversation w/ Remi Nielsen. Her + her.

Dermed blir offentlighetens minnekapasitet liten, overlatt som den er til noen få personers interesser, innsatsvilje og trass vis–à-vis den massemediale nivelleringen. En forfatter hvis tre romaner har utkommet over en periode på 12 år, og som ikke er blitt omfavnet av noen av heltidskritikerne, risikerer hver gang å møte ferske anmeldere, som starter lesningen på – ja, bar bakke. Om kritikken & Bakke.

So far I've told "our" story twice, late last night, as fully as I could, to Fred Dewey and Sabrina Ott. It's the story of 250 letters, my "debasement", jumping headlong off a cliff. Why does everybody think that women are debasing themselves when we expose the conditions of our own debasement? Why do women always have to come clean? The magnificence of Genet's last great work, The Prisoner of Love, lies in his willingness to be wrong: a seedy old white guy jerking off on the rippling muscles of the Arabs and Black Panthers. Isn't the greatest freedom in the world the freedom to be wrong? What hooks me on our story is our different readings of it. You think it's personal and private; my neurosis. "The greatest secret in the world is, THERE IS NO SECRET." Claire Parnet and Gilles Deleuze. I think our story is performative philosophy.

Fra Chris Kraus: I Love Dick (1997) + ny bog snart.

I Passage #40/2001 skrev Mara Lee om pornografiens påbud og det post-pornografiske. Nu har Carl-Michael Edenborg udgivet Det parapornografiska manifestet, som starter således: "Pornografin äter oss. Antipornografin spottar ut oss. Ingen av dem älskar oss." Med foucaultske briller føres vi gennem pornografiens historie, og i afsnit VII sættes lighedstegn mellem Sade, Andrea Dworkin og Solanas; meget interessant forståelse af Dworkin her.

I afsnit VIII hører vi om besøget i pornobiografen, om blikket som konsumerer og hurtigt derefter går død i repetitionerne; her indtræder det parapornografiske øjeblik, hvor handlingerne bliver til poesi, surrealisme, og fører til en partiell jagupplösning. Afsnit IX glider bort i ekstase inspireret af Deleuze og Marinetti, og C-M afslutter med en genretro hyperbolsk kommunistisk orgasme, før cirkelkompositionen tager os tilbage til start. Den usaglige og personfikserede kritik er ude at gå igen, og C-M har givet den svar.