Jeg småløper over ruinene og over de nedtråkkede gressflekkene, og selv etter jeg har kommet ut fra området må jeg videre vekk fra lyden, lyden, lyden, lyden av bandet Kvelertak. Selv de siste ustabile drønnene som blåser bort med vinden røsker i meg. Etter noen minutters duse, norske folkemusikkfløyter bryter konserten ut i harde riff og replikker som «forrige gang vi spilte her viste jeg kuken». I hodet koker det sammen til en kjøttfløytefascisme jeg ikke kan bære på mine skuldre, en ideologisk vikingfest som ikke er forenelig med at jeg finnes. Noe må vike, jeg visker ut meg selv fra festivalen, ta meg vekk fra elektrisiteten, nå er jeg borte.

Dette skrev Jenny Hval om Øya-festivalen i Oslo i 2011 her (pdf). Noget kan heldigvis tyde på at 2015-festivalen har reduceret kjøttfløytefascismen en smule eller givet andre sensibiliteter mere plads. Her er Hval og apokalypsepigernes fantastiske koncert fra fredag og her en sag om Kathleen Hanna som spiller med The Julie Ruin idag. Billedet er herfra.