I Høyreluren er Carringtons nedsabling av det bestående fullkomment lystig, romanen er først og fremst fandenivoldsk opptatt av å bryte ut av tralten. Kanskje er det mest oppsiktsvekkende med Carringtons langhårede visjon at den fungerer, hun klarer å skape en verden der opprør nytter, uten at det blir for dumt. Hyenesmilet i Høyreluren etterlater også leseren glisende, grådig på noe annet og mer. Norges bedste kritiker læser Høyreluren i Morgenbladet 💜💜💜💜 Vårt Land havde også hjernefest.