Det mest opprørende var altså ikke påstandene om at vi kanskje likner dyrene. Langt mer sjokkerende, for ikke å si obskønt, er det at en filosof bruker et faglig seminar på noe så ikke-prinisipielt, partikulært, privat og subjektivt som sitt forhold til én enkelt katt, uten samtidig å insistere på at det ligger noen universelle innsikter i fortellingen.
For hvor blir det av den systematiske, filosofiske tanken hvis katteeksemplet bare handler om en konkret, intim situasjon, og ikke om noe generelt dyrisk eller menneskelig? Bedre blir det neppe av at la chatte på fransk uformelt kan betegne det kvinnelige kjønnsorgan. Det er kanskje dette de frykter, de som påstar at "å lese Derrida er som å kikke på seg selv med et rumpespeil", eller at "Derrida må møtes med motstand 24 timer i døgnet": De frykter at den rene, prinsipielle tenkningen skal rotes til av private innfall om katter, fitter og morgener på badet.

Jacques følte at hans kat kiggede på ham en morgen på badeværelset og tog oplevelsen med på seminar, i filosofisk form -- Tigerklør siger: Hurra, der er både katte og Derrida i Hanne Andrea Kraugeruds MB-tekst denne uge!