Akkurat denne formen for overformynderi har mistet all legitimitet i dansk politikk i løpet av de siste årene. Ingen vil være elitær, ingen vil være smaksdommer. Man vil være i øyehøyde, på fornavn. Men grunnen til at vi har en kulturpolitikk, er at det ikke er alt i denne verden som er på samme nivå. Det er ikke alt i et demokratisk samfunn som kan være demokratisk. Selv om man er motstander av umyndiggjørelse, er alle også enige om at «minste felles multiplum» er et negativt fenomen, og at kvalitet er et positivt fenomen.

Kulturpolitikken kretser rundt et sant samtidsdrama: Hvordan kan vi fastholde at noe er bedre enn noe annet, og samtidig insistere på at ingen må være bedre enn andre? Hvordan kjempe for likhet mellom menneskene, og forsvare forskjellen mellom tingene? Det er et intellektuelt spørsmål, som bare har praktiske svar. Og de er alt for viktige til at vi kan overlate dem til en kulturminister.

Skriver Rune Lykkeberg bl.a. i lørdagens Klassekampen