Monday, March 22, 2010

Akkurat denne formen for overformynderi har mistet all legitimitet i dansk politikk i løpet av de siste årene. Ingen vil være elitær, ingen vil være smaksdommer. Man vil være i øyehøyde, på fornavn. Men grunnen til at vi har en kulturpolitikk, er at det ikke er alt i denne verden som er på samme nivå. Det er ikke alt i et demokratisk samfunn som kan være demokratisk. Selv om man er motstander av umyndiggjørelse, er alle også enige om at «minste felles multiplum» er et negativt fenomen, og at kvalitet er et positivt fenomen.

Kulturpolitikken kretser rundt et sant samtidsdrama: Hvordan kan vi fastholde at noe er bedre enn noe annet, og samtidig insistere på at ingen må være bedre enn andre? Hvordan kjempe for likhet mellom menneskene, og forsvare forskjellen mellom tingene? Det er et intellektuelt spørsmål, som bare har praktiske svar. Og de er alt for viktige til at vi kan overlate dem til en kulturminister.

Skriver Rune Lykkeberg bl.a. i lørdagens Klassekampen

5 comments:

arne said...

Er det noen ny utgivelse på gang fra Lykkeberg eller Beck-Nielsen for tiden? Var det ikke noe om dem i Klassekampen i helga?

Susanne said...

Lykkeberg skrev i Nordisk Råd-spalten og Beckwerket skrev en slags speedy (_very_ speedy indeed) Reality-novelle om at genbesøge Irak, begge bidrag var festlig, relevant læsning, selvfølgelig. Måske jeg kan bootlegge dig noget fra Atekst, hvis jeg har en adresse?

Susanne said...

Sendt.

arne said...

Jeg kan skrive takk her også, selv om jeg har takket på mail, slik at ikke andre tror jeg er utakknemlig.

Susanne said...

Så må jeg jo hellere sige tak for at du siger tak, sådan så folk ikke tror at jeg ikke er taknemmelig over at du siger tak.

:-)