Saturday, March 06, 2010

Sett fra Danmark er det også bemerkelsesverdig at Min kamp bygger på en så tradisjonell forestilling om hva selvbiografisk stoff kan brukes til i litteraturen.

Skriver Tue Andersen Nexø i Klassekampen, og jeg siger tak. Nexø skriver videre om Pablo Llambías' roman Rådhus (1997). Undertegnede laver samme kobling i nyeste udgave af Prosa hvor jeg skriver om samme Llambías' remake af Suzanne Brøggers Kærlighedens veje & vildveje (2009), som del af den såkaldte "kortversjonen", et lidt klaustrofobisk koncept som hovedsageligt handler om sagprosa. Llambías' bog befinder sig i gråzonen når det gælder sagprosa, eller "uafgørlighedszonen" som vi kaldte det i gamle dage, da jeg bl.a. skrev min masteropgave om Llambías og the artist formerly known as Claus Beck-Nielsen.

Den norske naivisme fortsætter i Guro Havrevolds hyldesttale til årets kritiker Tor Eystein Øverås (gratulerer, iøvrigt) som han modtager for sin bog med titlen Livet! Litteraturen! (2009). Havrevold henviser til de litterære og eksistentielle problematikker mellem liv og litteratur som "årets snakkis" og beviser hermed hvilken snæver horisont hun taler ud fra hvor bare én figur toner frem: Karl Ove Knausgård. At der iøvrigt også er brod mod "det akademiske" er ingen overraskelse i norsk sammenhæng.

At litteraturkritikken også er en skabende aktivitet og dermed stipendieberettiget er trængt ind nu, i det mindste kan Gyldendal nu reklamere parallelt for to forfattere som begge fik pris: Tomas Espedal og kritikeren Øverås. Det siges ikke direkte, men det er klart at kritikken nu er støtteværdig, ikke så meget fordi den er kritik, en genre i sig selv, men fordi den nu også er en vare som kan sælges.

6 comments:

Susanne said...

Arne Borges Takketale til livet her.

arne said...

Hei. Jeg tenkte egentlig å skrive en post om din post, for min står i gjeld til din, men så skled den ut. Glad for at du så koplingen uansett.

Bruno Angelface said...

Lars Frost på Litteraturnu her. Uten at han egentlig sier annet enn at han finner boken medrivende.

Susanne said...

Tak, Arne, det var vældig morsomt :-)

Hermed en snigkopi af Andersen Nexøs tekst fra sidste lørdags Klassekampen:

Selvbiografi

Klassekampen 06.03.2010

AV TUE ANDERSEN NEXØ

Fenomenet Karl Ove Knausgård har også nådd til Danmark. Særlig Politiken har hatt en grundig dekning av den norske debatten om merittene til «Min kamp» – særlig da Jan Kjærstad kom på banen, Kjærstad er en viktig mann i Politiken! – og på nettet har man notert seg forargelsen i bygda Fjordgård, der Knausgård åpenbart var lærervikar som ung. Der hvor han hentet materiale til sin første bok.

Sett fra Danmark er oppmerksomheten i seg selv bemerkelsesverdig. Seks bind massiv, selvbiografisk prosa er et kompromissløst utspill. Det er jo ikke snakk om krim tilpasset det kvinnelige lesemarkedet, samtalebøker, eller noe annet som faller inn i de kategoriene avisenes kulturseksjoner har så lett for å fordøye. Å få det som ser ut som halve Norge til å lese og diskutere ordentlig litteratur kaller på respekt. Også til forlaget og alle andre som har vært med på å få bøkene ut til folket.

Sett fra Danmark er det også bemerkelsesverdig at «Min kamp» bygger på en så tradisjonell forestilling om hva selvbiografisk stoff kan brukes til i litteraturen. Det kan jo endre seg i de siste bindene, men inntil videre lever «Min kamp» opp til bekjennelsen som litterær modell. Den litterære bruken av forfatterens eget liv knytter an til et ideal der skriften skal være så ærlig som mulig, og hvor man viser seg som ærlig ved å bekjenne de mest pinlige tingene om seg selv.

Målet kan jo være terapeutisk. Ved å fortelle om seg selv kommer man overens med seg selv. Det kan også være estetisk. Ved åpenlyst å skrive om sitt eget liv kan man skape en intensitet, en følelse av relevant ærlighet, som de skjønnlitterære fiksjonene ikke kan matche. I alle fall ligger det i bekjennelsen en tro på at det er i det pinlige, i alt det vi helst vil fortie, hvor vi finner sannheten om oss som mennesker.

Sånn er det ikke i dansk litteratur for tida. Visst flørter man med det selvbiografiske, eller i alle fall flørter med et sammenfall mellom litteraturens «jeg» og forfatterens biografiske jeg, det er nok det viktigste formelle kjennetegnet på dansk litteratur de siste femten årene. Men denne flørten tar sjelden form av bekjennelsens form og estetikk.

Allerede i sin nyklassiker «Rådhus» fra 1997 lot den danske forfatteren Pablo Llambías sin tilsynelatende dokumentariske tekst havarere underveis. To sider inn i teksten, som handler om å intervjue kommunalt ansatte om rådhusarkitektur, viser det seg at forfatteren er ikledd sin «rådhusmessige undersøkelsesdrakt». Den får ham til å framstå som «en lysende blå Pjerrot», altså som en klovn.

Like etter raseres forestillingene på ny: Han føres ikke opp til rådmannen, men til et anonymt kontor, hvor han forføres på det mest pornografiske vis av en kvinnelig ansatt. Sånn kan flørten med det selvbiografiske også brukes, ikke til å være ærlig, men som et slags avtalt spill, en metode for å trekke vekk teppet under beina på leseren.

Poesien bruker de samme strategiene. De siste årene er det nærmest en regel, ikke noe unntak, at dikterne på en eller annen måte signaliserer at det er et sammenfall mellom tekstens jeg og livets jeg. Lone Hørslev skriver dikt om sin egen skilsmisse, men lar diktene handle om alt mulig annet enn de brutale detaljene. Martin Larsen skriver dikt på T-banen, til og fra jobb. Ett dikt hver vei: Man tenker når T-banen kjører, skriver en linje når det stopper. Og skriver om praktisk talt hva som helst.

(fortsættes)

Susanne said...

Det er ikke snakk om bekjennelser, selv om man insisterer på en åpenlys forbindelse til forfatternes private liv. Det selvbiografiske er snarere en begynnelse enn et sluttpunkt for tekstene, derfra kan de bevege seg hvor de vil: Forbildet er Frank O’Hara, ikke Jean-Jacques Rousseau. Målet er uansett ikke et lykkelig møte av det pinlige, det ærlige og det intense. Det er snarere, tror jeg, en utvidelse av hva som overhodet kan skje i en litterær tekst.

Og en utvidelse av de sannhetene litteraturen kan uttrykke. Et eksempel er poeten Niels Franks nye bok. «Spørgespil» blir utgitt i slutten av måneden, et utdrag har allerede vært på trykk i tidsskriftet Den Blå Port. Boka parodierer spørreskjemaene mange aviser bruker for å gi et kjapt portrett av en kulturpersonlighet: Hvilken bok leste du sist, ditt lykkeligste øyeblikk, også videre. «Deres yndlingsforfattere i prosaen?» spør Niels Frank seg selv, og svarer ved å sitere Thomas Mann:

«Med sin ret velvoksne, magre, skægløse og påfallende stumpnæsede fremtoning hørte manden til den rødhårede type og havde dennes mælkeagtige og fregnede teint.’ […] Men har noget menneske nogensinde betragtet et andet menneske sådan? Næppe. Det virkelige menneske er sjældent et eksempel: på forsmåelse, indestængthed, storsind, grådighed eller den rødhårede type, selv om det alt sammen kan være en del af sandheden om ham.»

Det er det den selvbiografiske flørten gjør i ny, dansk litteratur: avskaffer forestillingen om det eksemplariske jeg. Og det er et helt annet prosjekt enn Karl Ove Knausgårds.

Bildetekst: LÅNTE FJÆR: Pablo Llambias går omkring kledd som «Pjerrot» i en av sine selvbiografiske bøker.

Susanne said...

Prosa-tekst her.