Monday, November 08, 2010

Angående sagen i dagens Klassekampen, meningen er at tage på sig den etiske reflektion som den performative litteratur byrder på, bl.a. har Erika Fischer-Lichte skrevet om dette i forbindelse med performancekunstneren Marina Abramović, men selvsagt skal teksten stadig forsøges vurderet som litteratur, alt andet ville jo være ... ja, vanvid. Jeg siger ikke at det bør udstedes et forbud imod litteratur som sætter kritikeren i et etisk dilemma, dette er ofte en god og vigtig kvalitet, men det er interessant at se hvad denne effekt kan føre til hvis den drives ad nauseam ud i et tabloidt fokus på unikke forfatterpersonligheder. For mig at se mister litteraturen sin præcision, og dermed sit politiske potentiale.

Anmeldelse her og mere debat her og her og her.

8 comments:

nexø said...

Er et af problemerne ikke denne kobling mellem "virkelighedshunger" og selvbiografi? De etiske dilemmaer kan jo også opstå - opstår faktisk ret tit - fordi teksterne involverer andre, faktiske personer end lige forfatteren. Sådan har det været i Danmark (Peter Høeg, Claus Beck-Nielsen, Jørgen Leth) og vel også i Norge, hvis man tænker på kontroversen omkring bind 1 af Min Kamp.

Den slags tekster trækker på det selvbiografiske som materiale, men de peger også mod det selvbiografiske jeg som noget, der altid er indspundet i relationer til andre mennesker. De peger på en grundlæggende forbindelse mellem fakticitet og intersubjektivitet.

Man kunne jo godt forestille sig en tekst der påstår at skrive alle de tanker ned, jeg faktisk tænker, men at de tanker ikke nævner faktiske mennesker eller konkrete, faktiske steder. "Jeg skal huske at købe ind. Jeg sov dårligt i nat", den slags. Ville det være en fiktion? Et centrallyrisk prosadigt? Eller tværtimod udtryk for virkelighedshunger?

Susanne said...

Tak for kommentar, Tue. Virkelighedshunger er jo i det hele taget et pinligt begreb, det burde jo begraves øjeblikkeligt. Skal vende tilbage med et mere substantielt svar snart.

Anonymous said...

Poenget er vel heller at fiksjonene er meningsløse, fordi "noen", dvs det absolutte flertallet av leserne, og derved også funksjonsmessig forfattere, som "vil forholde seg til offentligheten, og til dermed til "virkeligheten" og verden rundt seg", føler det mer og mer meningsløst å bedrive fiksjoner. De føler at de ikke får noe igjen for det. De føler at det hele glir raskt inn i eskapisme. Såkalt normal gammeldags fiskjonsspredning er kort og godt og meningsløs, en kraftløs virksomhet. Bortsett såklart hvis fiksjonen er underhioldende, og har tilstrekkelig flaks for å kunne innsmigres inn i den kommersielle sfære, der dens betydning er selveskalerende. Vi andre, som skriver fiksjoner, utenfor, er bare latterlige, og meningsløse. Det ender opp som påfunn, altsammen. Fullstendig latterlig da, å høre Heivoll utgyde at han kun tar estetiske hensyn i sin grenseoppdragning til det personutleverende, hvor det bare handler om å skrive "bra". Det er ikke en forfatter i Norge i dag som er opptatt av romanmessig form. Det skrives ikke romaner, bare fortellinger. Alt er bare en strøm av akseptable og/eller hørbare "utsagn".Ingen av disse norske forfatterne tenker på at Virkeligheten såklart må være formløs, den er vilkårlig, og i ordet egentligste betydning så er Virkeligheten "meningsløs", bortsett fra religiøse sjeler eller disse profilerte selvbiografiforfattere, som brer seg ut, formløst, ut med sine avarter, av skrift, og drar oss alle videre inn i framtiden, hvor man forlater den såkalte meningsbærende, intellektuelt ansprende fikjsonen, som dermed blir uoppnåelig, for enhver, for "leserne". (sorry, men dette kom litt kjapt ned...)

Anonymous said...

Ps. tillegg. Det finnes ingen underliggende struktur i den såkalte virkeligheten, og heller ikke når disse forfatterne forsøker å la den få nedfelt seg som "tekst", som "roman", da de faktisk "kan skrive", og dermed la den mimetisk få "ytre seg" som virkelighet. En roman derimot, som nå stort sett ingen lenger er intellektuelt interessert i, fordi den hele tiden sprenger seg fram som "form", og dermed være politisk uakseptabel, vil alltids søke å få sine fortellinger og bruddstykker av virklighet til å innbefattes i en bakenforliggende struktur, som føles "kunstferdig. Og det er kanskje dette "kunstferdige", alle disse knausgårdianere og heivollere er lei av, både dem foran kamera, og de bak kamera....

Anonymous said...

Og derfor må man sette "virkelighteshungeren" opp mot det kunstferdige... Og som romanforfatter, får man ingen kred. eller oppmerksomhet fordi man har pønsket ut en "ekstrem" fiksjon. Snarere tvert i mot. Man får oppmerksomhet fordi man har innkittet virkeligheten i den skjønnlitterære skriften, for å "styrke den", gi den kraft og mening.

Anonymous said...

Hallo claws talks. Slett mine 3 ovenstående innlegg. De ble skrevet i en "uklar tilstand".... vennlig hilsen anonymous

Susanne said...

Anonymous, skal jeg virkelig slette? Der er vel noget interessant her, især omkring det formløse, men lidt for mange anførselstegn, måske? Vender tilbage med en kommentar. Giv mig et hint hvis du insisterer på at jeg skal slette. Du kan iøvrigt også slette selv, hvis du vil.

Gro said...

Nexø, du har noen gode poenger når det gjelder sammenblandingen mellom selvbiografi og virkelighetshunger (-som jeg synes er et ullent og merkelig begrep). Sett fra en anmelders ståsted, så trenger det ikke være noen sammenheng mellom kvaliteten på en bok og bruken av selvbiografiske elementer. Alt kommer an på hvordan forfatteren bruker det - i hvert fall etter mitt skjønn. Problemet oppstår nettopp når andre folk er involvert. Hva gjør man da? For eksempel Knausgårds fremstilling av damene sine. Hvis man oppfatter disse damene som noen flate typer (bedømt ut fra litterære standarder), skal man skrive det i en anmeldelse? Det kan jo være at de oppfatter fremstillingen av seg selv om riktig flott og treffende, man vet jo aldri. Og det mener jeg er et etisk dilemma, altså at man som anmelder kan uforvarende komme til å felle en smaksdom, og ikke en særlig flatterende en, over et faktisk menneske.