Louise: So what happened, were you bored in Manchester?
Johnny: Was I bored? No, I wasn't fuckin' bored. I'm never bored. That's the trouble with everybody - you're all so bored. You've had nature explained to you and you're bored with it, you've had the living body explained to you and you're bored with it, you've had the universe explained to you and you're bored with it, so now you want cheap thrills and, like, plenty of them, and it doesn't matter how tawdry or vacuous they are as long as it's new as long as it's new as long as it flashes and fuckin' bleeps in forty fuckin' different colors. So whatever else you can say about me, I'm not fuckin' bored.

Super short mikroanmeldelse af Bøygen #4/10 --------------- her.

French rationalism and the personal faith of the Reformation, it discovered the prestige of the individual, of, as it is more nobly put, the ‘human person’. It is thus logical that in literature it should be this positivism, the epitome and culmination of capitalist ideology, which has attached the greatest importance to the ‘person’ of the author.

Jeg opdager hele tiden nye ting i --------------- denne tekst.

The Witness: I am trying to answer. Mr. Ginsberg is trying to say as powerfully as he can or trying to express as powerfully as he can his indignation at certain things he sees taking place in the world today. He is obviously - perhaps one of our biggest problems is the atom bomb. He's tired of it. He's sick to the point of saying this. He doesn't want to temper it by saying it any less softly. He's angry, and when you are angry sometimes you do use words of this sort. I would say yes, it's relevant; it's in keeping with the wrath he feels, with the language that he has used throughout most of these poems. And, yes, I would say it was relevant to the literary value of the work.

Boganmelderen Luther Nichols svarer på spørgsmål i sagen mod Allen Ginsbergs digtsamling "Howl" i september 1957. Her er det specifikt ordlyden "America, go f*** yourself with your atom bomb" som vurderes. En dramatisering af sagen findes i filmen "Howl" og transkriberet i bogen Howl on trial. The Battle for Free Expression (2006). Et af kvalitetsmarkørerne som benyttes i sagen er "duration" - vil værket holde? Ironisk, eftersom retssagen mod digtsamlingen nærmest garanterer dets indskrivelse i litteraturhistorien.

På et bestyrelsesmøde i dag, 17. januar 2011 har bestyrelsen for S/I Das Beckwerk enstemmigt besluttet at lukke virksomheden og fritstille samtlige ansatte med øjeblikkelig varsel.

Ifølge bestyrelsens erklæring afvikles alle virksomhedens aktiviteter og forpligtelser hurtigst muligt, og samtlige værker og arkivmateriale overgår til det nyoprettede Das Beckwerk Museum.

Den navnløse virksomhedsleders sidste opgave som repræsentant for virksomheden bliver at forsvare den universelle ytringsfrihed og identiteten som open source, samt Das Beckwerks interesser i sagen Thomas Skade-Rasmussen Strøbech versus Gyldendal og Das Beckwerk. Hovedforhandlingerne finder sted i Østre Landsret 19. og 20. januar.

Med sidste hilsen fra Das Beckwerk (sidste tekst i Vagant #1/2011)

Om Karin Gundersen: Roland Barthes. Teori og litteratur her. Sangvinsk tekst skrevet i dyb depression julen 2010. Schiz to tha O!

Tillykke til Pia Juul med Montanas Litteraturpris 2010 for Radioteatret. Publimkumsprisen går til Anders Haahr Rasmussen.

+ breaking news! Pictures direct from the live event as it unfolds.

Karen og hennes fire år eldre bror Richard ble under navnet The Carpenters popikoner på tidlig 70-tall, med sanger som «Close to You» og «We’ve Only Just Begun». Karens skjebne tegner en på mange måter perfekt kausal linje fra 50-tallet til 80-tallet: Anorexia nervosa – spiseforstyrrelse – blomstrer opp parallelt med den amerikanske forbrukerkulturen på 50-tallet, men identifiseres først for alvor på 80-tallet.

Errata til dagens Carpenter-essay. 70 bør være 50, naturligvis.

En japansk journalist kaldte Karen "lead sister" i stedet for "lead singer" i et interview. Essay om Karen Carpenter lørdag.

Ubehaget sprer seg også til denne anmelderen: det er som om disse virkelige personene (!) som lever der ute (!) har slått ring rundt den gravalvorlige forfatteren. Det er som om de har gjort verket hans urørlig; jeg vil presisjonsbombe, men kunne jo for pokker komme til
å skade sivilbefolkningen.

I 2008 skev jeg om Himmelarkivet af Gaute Heivoll og var i den forbindelse inde på de virkelighedseffekter som konstruerer forfatteren som urørlig, og i Heivolls tilfælde desuden også som genial; konstant slået af spontane syner og indsigter. Før jeg brenner ned (2009) insisterer stadig på at være vidnelitteratur, men Heivoll kommer udenom Holocaust og den slags politisk roderi og kan i kraft af det centrale ild-metafor meget bedre nærme sig det som egentlig er kernen i projektet, nemlig at præsentere to parallelle fiktioner og påstå om dem at de er virkelige: Det som ses (relativt beviseligt bygget på fakta) og den som ser (100% hardcore forfattermytologi).

Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee