Jeg ville skildre begjæret jenter på den alderen har. Det passer ikke inn i den romantiske matrisen, det lar seg ikke domestisere. Vanligvis blir vi fylt med en romantisk, heteronormativ ideologi om at det finnes en løsning, en slags forsoning, og at livet går seg til til slutt. Men det gjør det ikke. Det finnes ingen hjemkomst.

Mara Lee interviewet i Klassekampen lørdag + her er digt.

Poly Styrene memorial her + her + her + her + her + her

En fryd at genlæse Susan Sontags On Photography (1977), Regarding the Pain of Others (2002) og "Regarding the Torture of Others" (2003) sammen med Judith Butlers strålende essay "Torture and the Ethics of Photography: Thinking with Susan Sontag" fra Frames of War (2009).

Apropos tortur ---------- check dagens massive Guantánamo leak

Existential question I: Who are you? + II: What is real?

Se for deg bildene til Leibovitz av en Sontag som nærmest svever nedover Nilen på sin 60-års-fødselsdag, badet i gult lys innsvøpt i et teppe på dekket av en båt, av en Sontag utkledd i bjørnekostyme til en nyttårsfest, og til slutt, av en Sontag som bærer en oppsvulmet dødsmaske, sitt eget døde ansikt.

Susan som bjørn -------------------- her + her.

Påstanden min er at vi lever i en tid der sentrale myndigheter ikke lenger følger sine egne lover og regler. Den symbolske ordenen gir etter for politisk press. For meg er det dyriske et tegn på en krise der det ikke lenger er klart hva som er høyt og lavt, hvilke hierarkier som gjelder. Merkelige skapninger dukker opp, monstre som blander ulike ordner. Hypotesen min når det gjelder det dyriske og Cobra, og da særlig Jorn, er at det er en måte å tenke gjennom en forvirring med hensyn til det dyriske beistet og den politiske suverenen.

Ellef Prestsæter talte m/ Hal Foster om Asger Jorn i Sthlm sidste uge

Anmeldelse af Annie Le Brun: Virkelighetsoverdose --------------- her.

Det skal bare et minimum av oppmerksomhet til for å innse i hvilken grad det ytre språkets gradvise seier over det indre svarer til virkelighetens knusende seier over alt det som ikke bidrar til dens egen ekspansjon. Det faktum at den indre verden invaderes av det som, så lenge det befinner seg utenfor, står i vesenmessig motsetning til det indre, har nå antatt katastrofale proporsjoner. Hvordan skal vi unngå å se dette som en parallell til et forurensende oljeflak? Det er kun denne ene forskjellen: Det er ingen som tilbyr seg å hjelpe til med opprensingen på språkets strender.

Annie Le Brun out-weirds me. Som en slags Breton-Baudrillard, til forskel fra sidstnævnte supersint i stedet for deprimeret-fascineret.

Hvorfor bør man ta turen? Man får tre av de skarpeste hodene og feministene i Sverige, som alle er mer vant til å artikulere seg om sammenhengen mellom poesi og politikk enn de aller fleste i Norge. Og så er de selvsagt fabelaktige forfattere og opplesere.

Dette svarer Paal Bjelke Andersen i morgendagens Klassekampen (ja, jeg er synsk). Mød op på dette or be a wuss 4-evea.

This article will discuss the interweaving of that erotic pleasure in film, its meaning, and in particular the central place of the image of woman. It is said that analysing pleasure, or beauty, destroys it. That is the intention of this article. The satisfaction and reinforcement of the ego that represent the high point of film history hitherto must be attacked. Not in favour of a reconstructed new pleasure, which cannot exist in the abstract, nor of intellectualised unpleasure, but to make way for a total negation of the ease and plenitude of the narrative fiction film. The alternative is the thrill that comes from leaving the past behind without rejecting it, transcending outworn or oppressive forms, or daring to break with normal pleasurable expectations in order to conceive a new language of desire.

Fra Laura Mulveys "Visual Pleasure and Narrative Cinema" (1975)

Anmeldelse af Atle Christiansen: Kritikarboka --------------- her.