Wednesday, September 07, 2011

Valget står ikke lenger mellom kunst og kapital, spørsmålet er hvor du velger å plassere din libidinale investeringer i en tid uten veisperringer, og med gassen i bånn. Finnes det for eksempel pønk i en tid hvor enhver unge har trampoline i hagen? Nå er ikke trampoliner den største skurken, men det er åpenbart at den kroppslig baserte drømme- og opprørsenergien ikke lenger behøver å ta veien om intellektet – det finnes apparater til å suge den opp allerede før den har maktet å artikulere seg. På begynnelsen av 80-tallet spiller det amerikanske hardcorebandet Minor Threat en konsert og underveis blir det tydelig at enkelte publikummere vil slamdanse, andre ikke. Stemningen er dårlig, bandet liker ikke situasjonen, og en danse- gulvspolitisk intervensjon flytter de iakttakende publikummere opp på scenen og bandet ned på gulvet, midt i en sirkel av slamdansere. Derfra er veien kort til en diskusjon om hvordan vi vil forme samfunnet vårt, selv om prosesser unektelig blir langsommere når større kollektiver skal flytte på seg. Men trikset er kanskje fremdeles ganske enkelt? Just do it, vote for change.

Minor Threat har intet med Simon Reynolds at gøre, hvis bog Retromania min tekst handlede om (Klassekampen 3/9). Bandet er ikke nævnt i bogen, men kom alligevel og krævede at være med i teksten. Do I need to mention that Minor Threat is not a hardrockband (som der ved en fejl stod i avisen)? Historien om Minor Threat findes i Michael Azerrads Our Band Could Be Your Life, her fortæller skolemester Ian MacKaye eleverne hvordan reglerne er i rummet.

No comments: