Tidligere i høst var det diskusjon i noen ganske smale norske kulturaviser om kjønn og essay, altså sånne lange personlige artikler som trykkes i små litterære tidsskrifter. Temaet for debatten var: Er norsk essayistikk mannsdominert? Får menn som skriver essay mer oppmerksomhet og heder og ære enn kvinner som skriver essay?

Dette skriver Harald Eia her. Den obskure debat som Eia importerer og populariserer med sin kompis-på-bar-essaystemme stammer blandt andet herfra. Mit sidste minde om Eia her.

Villavejenes haver vokser vildt i juli måned, brombærbuskene står allerede fulde af bær og de store Douglas-fyrretræer strækker sig mod himlen som venligtsindede, mørkklædte præster. Rapport fra Rock'n'Roll Camp for Girls, Portland her. Samme sted i 2005.

Min bog kommer fra trykkeriet 10/11 og der planlægges Oslo-lancering 23/11. Prosa, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforenings medlemsblad, omtaler her.

En del essaydebat i det norske. Senest sætter Sissel Furuseth Camilla Collett i spil.

Jeg håber vi ses i Oslo uke 43. Mandag, tirsdag og onsdag på Oktoberfestival 20.15.

Hva er et løvetannbarn? Bilder melder seg øyeblikkelig på netthinnen: den gule blomstens evne til å bryte gjennom asfalten. Dens måte å overleve på, i generasjoner, ved å sende små helikopterfrø med vinden. I psykologien kaller man løvetannbarn for mønsterbrytere. Et mer faglig uttrykk for det samme er resiliens, en særlig motstandskraft som gjør at noen mennesker klarer seg bra, på tross av at deres livsbetingelser utgjør en risiko for å utvikle psykiske skader. Resiliens dekker ikke noen entydig strategi, mønsterbrytere kan komme ut av sosialt belastede mlijøer ved å vende seg utover og søke kontakt med andre, så å si velge sin egen familie, finne ressurspersoner i nærmiljøet som det lille helikopterfrøet kan koble seg på. De kan imidlertid like gjerne overleve ved å vende seg innover og gjøre seg resistente mot negativ påvirkning. Kanskje blir de drømmere som bruker sitt kreative overskudd på å ta kontroll over sin egen tilblivelse: De klarer å velge å i mindre grad bli skrevet av andre og i stedet skrive seg selv.

Anmeldelse af Elena Ferrante: Historia om det nye namnet her.

Alle klokker ringer på Retriever. Henning Hagerups essaysamling Metafysisk skrapjern er anmeldt i Vårt Land. Gode güd, hvad har det med mig at gøre? Jo, Hagerup har angiveligt vinge­klippet mig for mit misforståtte syn på den europeiske romantikken. No less! Hvis man kigger lidt dybere i denne "sag" så har Hagerup set sig sur på nogle linjer fra et interview. Men Hagerup, det er jo trods alt et interview, jeg har ikke selv skrevet dette, har jeg? Jo, jeg fik citatcheck, men det var ikke min intention i netop det interview at demonstrere mine kundskaber om den europæiske romantik, var det? Cheers, og tak for bogen som kom i posten, og de skyldbetyngede hyldester, tak for dem også. Mere norsk essayistik her.

Anmeldelse af Kathrine Aspaas: Rosa er den nye pønken i Bokmagasinet idag. Bonuskritik: Aspaas hævder tongue-in-cheek at hun forudså finanskrisen i 2008. That might be, men de clairvoyante evner slog ikke til på side 210, i en tekst fra februar i år skriver Aspaas under overskriften "Volkswagen foran": "Det dreier seg om mer enn å kvitte seg med dårlige selskaper. Det handler om aktivt å finne de gode, slike som Volkswagen."

Pietro, the professor Elena marries, uses his power passive-aggressively: he is simply unable to find his wife’s mind interesting unless it mirrors his own. “No one knew better than I did what it meant to make your own head masculine so that it would be accepted by the culture of men,” Elena writes.

Der er mange grunde til at hade denne artikel fra marts. Illustrationen er idiotisk, og omtalen af "Elena" og "Karl Ove" og det som angiveligt er årets to flavors i New York, og dermed resten af verden, er så smug at det gør ondt. Skrevet og publiceret fra verdens selvsagte centrum. Rothman er så fornøjet med sig selv at han i sidste sætning igen må understrege sit eget überelegante greb. Mere Ferrante her. Det minder mig om et citat en veninde sendte mig for nyligt, fra slutningen af Susan Sontags roman The Volcano Lover (1992): "I was afraid my anger would offend others, and they would destroy me. For all my certitude, I feared I would never be strong enough to understand what would allow me to protect myself. Sometimes I had to forget that I was a woman to accomplish the best of which I was capable. Or I would lie to myself about how complicated it is to be a woman, including the author of this book. But I cannot forgive those who did not care about more than their own glory or well-being. They thought they were civilized. They were despicable. Damn them all."

For 15 år siden gik en grævling på poesifestival i Bergen og hørte blandt andet den danske poet Anne Lise Marstrand-Jørgensen læse op. Grævlingen var ikke akkurat tilfreds. Senest har man bemærket Marstrand-Jørgensen i andre sammenhænge end som forfatter, nemlig som kvinden bag Venligboerne som arrangerer folkevandring for en ordentlig behandling af flygtninge i København den 6. oktober. Marstrand-Jørgensen fejres dagen før af Gyldendal.

Københavns poesifestival Reverse lige nu, også idag søndag. Nogle få billeder her.

Hvilke drømmer og muligheter er tilgjengelige for en ung jente som vokser opp i en drabantby? Alice bor med sin eldre søster og sin utbrente fabrikkarbeidermor, og den dagen et omreisende tivoli kommer til byen, åpnes dører til en helt annen verden. Å henge med hodet opp-ned i en sklie, å spise kvalmende sukkerspinn, å hengi seg til denne kitschy, glitrende verdenen, gjør noe med en jente som Alice, på terskelen til tenåring.

Anmeldelse af Inger Bråtveit: Alice A4 her.

Endnu en spin-off-sag på Facebook-kommentaren som blev et debatindlæg. Nok en avis og et debatforum ønsker mere hvor det kommer fra, men jeg tror vi siger tak for denne gang. Iøvrigt stadigvæk helt beyond at nogen kan opfatte dette som et personligt opgør. Billedet i Morgenbladet er taget af Maya Økland, desuden har Forlaget Oktober spritnye pressebilleder. Most important message: Write, girls, write!

Det er muligvis kattens uafhængighed, kombineret med dens spontane og ustabile, blødpelsede sødme, som gør at mindre pladeselskaber identificerer sig så stærkt med den? Olympias K Records har også en kattemaskot, denne udformet med en langt hastigere streg og ofte ridende i en rumraket eller på et kosteskaft. Den naivistiske K Records-kat er nem at kopiere, den tegnes efter samme princip som drengen Nikolaj i den danske børnevise: Punktum, punktum, komma, streg, sådan tegnes Nikolaj. Kattens bløde, blide, antiautoritære, men også uforudsigelige nærvær.

Skrev jeg i min Vagant-spalte #4/14. Ny plade fra Beat Happening, ny bog og besøg i vores del af verden, her + her. Alle pink (eller yellow and fuzzy) punx bør kende sin besøgstid.

Debatter kan ta av på nettet så raskt som flammer i tørre skogområder i Napa Valley, California. Den profilerte feministiske skribenten Marta Breen postet et fotografi av Ole Robert Sundes artikkel «Det norske essayet», trykket i Ny Tid 17. september 2015, med ingressen: «Er norsk essayistikk virkelig så mannsdominert som en kan få inntrykk av her? Eller handler dette også om øyet som ser?» og et hektisk ordskifte brøt løs. Tittelen på Sundes tekst er definitiv, en sirkel tegnes omkring nasjonen og essaysjangeren, og Ny Tids desk velger å pynte siden med syv stolte ansikter av mannlige essayister. Teller man etter, er kjønnsfordelingen i selve artikkelen mildere stemt mot kvinnelige essayister, og særlig Karin Moe får vennlige ord med på veien.

Mit debatindlæg baseret på en Facebook-kommentar trykt i Klassekampen idag her.

In the Abigaile bathroom you automatically get a Henry Rollins kinda neck.

Der strømmer mye god vilje mot poeten i diktene, når telefonen igjen og igjen ringer, og han inviteres på diverse arrangementer. Han kurateres inn som et udefinerbart svart ansikt i nok en bekymret debatt, hvor han oppfordres til å snakke om sin personlige bakgrunn og sette hyggelige Norge i kontrast til stormfulle, utenlandske kyster.

Anmeldelse af Pedro Carmona-Alvarez: Samtaler med onkel Nica og tante Viola her.

Kapittel-festivalen i Stavanger har delt spillelisten som passer til En punkbønn her.

Igår badede jeg for første gang i The Pacific Ocean. Udfordrede skæbnen på Hermosa Beach og tog mit kamera med ud i bølgerne. Eksperimentet lykkedes næsten, på nær til slut hvor en bølge fik fat i min taske og mine sko som stod på stranden. Før bølgen trak tingene udaf med stor kraft nåede jeg imidlertid frem og stoppede bevægelsen. Nabostranden hedder iøvrigt Redondo Beach, where everyone is so sad. Senere spiste jeg frokost på Abigaile i musikhistoriske lokaler (inklusiv rekonstrueret graffiti og autentiske flyers). Her er et glimt af hvordan der så ud i The Church i 1981. Nu findes altså restauranten Abigaile, som spillede horribel LA rock over anlægget mens punkaristokratiet indtog sine bottomless Mimosas og fancy brunchanretninger. Flere billeder her.

Aldrig stol på kritikere som bruger lamme bogstavrim som "panisk pulserende" og "poetisk pregnant" (hello Anders Holstad Lilleng) eller dødssyge metaforer som "lik et bombe- nedslag" og "som ild i tørt gress." Chance for at disse folk er talentløse. På trods af dette kan det dog være at de snakker i Stavanger snart. Velkommen, jeg skal skærpe mig.

Where the Goths and Romans built their monuments to God in points and curves, this secular cathedral is rendered in right angles, a grid on to which techno maps itself.

Kloge mennesker på Forlaget Oktober siger at min bog kommer ud i november.

Hvilken fantastisk idioti at forsøge at jage den blå orgonenergi som en anden magisk påskehare og påstå at sex og kosmos hænger sammen, og at insistere på at gøre disse tanker bestemmende for politikken, for arkitekturen, for vores menneskelige rammer.

Min tekst til Vagant Norden right -------------------- here.

Jeg småløper over ruinene og over de nedtråkkede gressflekkene, og selv etter jeg har kommet ut fra området må jeg videre vekk fra lyden, lyden, lyden, lyden av bandet Kvelertak. Selv de siste ustabile drønnene som blåser bort med vinden røsker i meg. Etter noen minutters duse, norske folkemusikkfløyter bryter konserten ut i harde riff og replikker som «forrige gang vi spilte her viste jeg kuken». I hodet koker det sammen til en kjøttfløytefascisme jeg ikke kan bære på mine skuldre, en ideologisk vikingfest som ikke er forenelig med at jeg finnes. Noe må vike, jeg visker ut meg selv fra festivalen, ta meg vekk fra elektrisiteten, nå er jeg borte.

Dette skrev Jenny Hval om Øya-festivalen i Oslo i 2011 her (pdf). Noget kan heldigvis tyde på at 2015-festivalen har reduceret kjøttfløytefascismen en smule eller givet andre sensibiliteter mere plads. Her er Hval og apokalypsepigernes fantastiske koncert fra fredag og her en sag om Kathleen Hanna som spiller med The Julie Ruin idag. Billedet er herfra.

Under mit første, kortere besøg i Portland i 2013 har jeg intetanende booket mig ind på et hotel som samtidig huser GEAR Con, The Gaslight Explorers, Adventurers, & Romantics Convention som kalder sig en fejring af Pacific Northwest steampunk og neo-viktoriansk kreativitet, en tilbagevendende begivenhed som jeg to år senere opdager danner baggrund for en Portlandia-sketch. Stiv af skræk spiser jeg et stykke pizza i hotellets lobby omringet af paryk- og monokelbærende mennesker i overdådige, metaldekorerede viktorianske kjoler og jakkesæt. Amerikanske sciencefictionfankroppe er større end gennemsnittet så der er ganske meget korsetopspændt kød omkring mig.

Vagant-spalte #3/2015 om Portland, Portlandia, cykelhjelme, tribal tattoos, Generation X'ere, steampunks, Steel Bridge, vaskebjørne, vulkaner, Electric Youth og David Bowie.

Der var mange andre drømmesekvenser, men denne: Min mor og far og jeg sidder og spiller et brætspil, jeg er netop kommet hjem fra Amerika, rejste hjem en dag tidligere, derovre er alle mine venner endnu. Jeg ser ud af vinduet og en paddehattesky ekspanderer. I alle farver. Den bliver ved med at udvikle sig, jeg mærker varmen og lugter den også, en kemisk lugt, værre end brændt plastik. Vi kan altså se til Amerika, eller får at vide i nyhederne at dette sker hvor alle mine venner befinder sig. Jeg begynder at græde, det bliver til en græde-drøm hvor jeg græder og græder, mens jeg og mine forældre (som er omsorgsfulde) står og sanser den her totalt ødelæggende atombombe i alle dens underligt psykedeliske dimensioner. Af og til ser jeg mønstre i stil med Hilma af Klint.

Opdager stadig nye guldkorn i musikhistorien. Jeg har opdaget ESG, her + her + her ++

Mandag skriver jeg om Tracey Thorns bog Naked at the Albert Hall: The Inside Story of Singing, opfølgeren til Bedsit Disco Queen: How I grew up and tried to be a pop star, 2013.

Unn Conradi Andersen citerer mig i Dagbladet 1. august: "Litteraturen blir noe som snakker til følelsene og til folket, og ikke noe man trenger å vite noe om teori for å mene noe om." Jo, det står der faktisk i Klassekampen-sagen fra 2010, men jeg mener jo ikke at det er en kvalitet i sig selv at litteratur har mange referencer og bruger dem til at ekskludere læsere. De mest præcise formuleringer i den sag stod nok i min anmeldelse af Grimsrud, med al respekt for Sandra Lillebø og det lille interview vi fik til sammen. Glæder mig iøvrigt til at læse Elena Ferrante som ligger på bordet her.