Eirik Vassenden afslører sandheden om litteraturen i Morgenbladet:
Å, de halvt eller helt havarerte samlivene! Å stakkars språkløse menn! Og kvinner! Hadde ektefellene som lever i sine parallelle ulykker bare visst at den andre hadde det på akkurat samme måte! Hadde hun bare visst hvilket følelsesmessig overskudd han bar på, uten å kunne få det ut! Litteraturen er av gode grunner full av slike relasjoner, full av slike utsidepersoner – men særlig overrepresentert er den misforståtte mannen, han som blir misforstått fordi han ikke sier og viser hva som rører seg inni ham. Det ser av og til ut til å være derfor vi i det hele tatt har litteraturen, og da særlig romanen, for at den misforståtte mannen skal få breie seg med sin misforståtthet og sine innestengte følelser.
Citatet er fra en anmeldelse af Gulliksen & Sivertsens roman In Vivo.
Thursday, September 23, 2004
Wednesday, September 08, 2004
I Don DeLillo-kalkunen Cosmopolis (2003) møder den unge multi-billionær Eric Packer på side 199 sin morder Benno Levin og man finder følgende tekstbid, noget som må være litteraturens svar på en punkteret sufflé:
He wanted to say something. The wind blew through again, stronger now, stirring the dust of these toppled walls. There was something intriguing in the sound, wind indoors, the edge of something, the feel of something unprotected, an inside-outness, papers blowing through the halls, the door banging neatly shut, then swinging out again.
He said, "My prostate is asymmetrical."
His voice was barely audible. There was a pause that lasted half a minute. He felt the subject regard him carefully, the other. There was a sense of warmth, of human involvement.
"So is mine," Benno whispered.
He wanted to say something. The wind blew through again, stronger now, stirring the dust of these toppled walls. There was something intriguing in the sound, wind indoors, the edge of something, the feel of something unprotected, an inside-outness, papers blowing through the halls, the door banging neatly shut, then swinging out again.
He said, "My prostate is asymmetrical."
His voice was barely audible. There was a pause that lasted half a minute. He felt the subject regard him carefully, the other. There was a sense of warmth, of human involvement.
"So is mine," Benno whispered.
Monday, September 06, 2004
Inger Bråtveit filleristet!
Inger siger følgende om karakteren Sasha Jensen i Jean Rhys' roman "Good Morning, Midnight":
"Hun er ingen, verken prositurert eller flanør. Hun er nede. Hun er utestengt på enn annen måte enn den Woolf skildrer i ”A Room of One`s Own”, dette er ikke bare intellektuelt. Dette handler ikke om å bli utestengt fra biblioteket, men fra selve byen. Når en kvinne vandrer omkring i byen er hun utsatt, om hun ikke skulle være så heldig å tilhøre en høyere klasse eller være i følge med enn mann. Når Sasha Jensen går alene på bar, eller på gaten for den saks skyld, blir hun enten sett på som prostituert, eller et offer som trenger beskyttelse. Eneste redningen er å komme seg inn i en etablert form. En form som Sasha Jensen paradoksalt nettopp har brutt med. Good Morning, Midnight er noe av det svarteste jeg har lest. Boken er en danningsreise mot døden, og slutten er hjerteskjærende: ” I lie very still, with my arm over my eyes. As still as if I were dead...I don`t need to look. I know.” Om hun blir voldtatt, om hun dør, det er det samme, hun tar i mot som en frelse, som et sceneskift. Spill ”Gloomy Sunday” av Billie Holliday, les slutten en gang til, og du blir filleristet."
Læs hele interviewet her.
Inger siger følgende om karakteren Sasha Jensen i Jean Rhys' roman "Good Morning, Midnight":
"Hun er ingen, verken prositurert eller flanør. Hun er nede. Hun er utestengt på enn annen måte enn den Woolf skildrer i ”A Room of One`s Own”, dette er ikke bare intellektuelt. Dette handler ikke om å bli utestengt fra biblioteket, men fra selve byen. Når en kvinne vandrer omkring i byen er hun utsatt, om hun ikke skulle være så heldig å tilhøre en høyere klasse eller være i følge med enn mann. Når Sasha Jensen går alene på bar, eller på gaten for den saks skyld, blir hun enten sett på som prostituert, eller et offer som trenger beskyttelse. Eneste redningen er å komme seg inn i en etablert form. En form som Sasha Jensen paradoksalt nettopp har brutt med. Good Morning, Midnight er noe av det svarteste jeg har lest. Boken er en danningsreise mot døden, og slutten er hjerteskjærende: ” I lie very still, with my arm over my eyes. As still as if I were dead...I don`t need to look. I know.” Om hun blir voldtatt, om hun dør, det er det samme, hun tar i mot som en frelse, som et sceneskift. Spill ”Gloomy Sunday” av Billie Holliday, les slutten en gang til, og du blir filleristet."
Læs hele interviewet her.
Ex-pop star steals Teletubby
Sidder netop her med øretelefoner på og funderer over hvad præcis "the crash of the anvil and the night club school" betyder. Så jeg søgte på "Steve Strange" (tænkte han havde svaret for det var ham der sang netop dette tilbage i 1982) og fandt denne sørgerlige og oprørende avisnotits fra april 2000:
Eighties pop star Steve Strange has been given a suspended jail sentence after being caught shoplifting. Strange - lead singer of pop band Visage - was arrested after stealing a £10.99 Teletubbies doll in Bridgend, south Wales. Police then discovered Strange, 40, had been on a shoplifting spree stealing cosmetics and clothes from High Street stores. Magistrates at Bridgend heard that Strange - who had a top ten hit with Fade to Grey in the Eighties - turned to crime after his fortunes took a downturn.
Steve Strange taler ud her.
Sidder netop her med øretelefoner på og funderer over hvad præcis "the crash of the anvil and the night club school" betyder. Så jeg søgte på "Steve Strange" (tænkte han havde svaret for det var ham der sang netop dette tilbage i 1982) og fandt denne sørgerlige og oprørende avisnotits fra april 2000:
Eighties pop star Steve Strange has been given a suspended jail sentence after being caught shoplifting. Strange - lead singer of pop band Visage - was arrested after stealing a £10.99 Teletubbies doll in Bridgend, south Wales. Police then discovered Strange, 40, had been on a shoplifting spree stealing cosmetics and clothes from High Street stores. Magistrates at Bridgend heard that Strange - who had a top ten hit with Fade to Grey in the Eighties - turned to crime after his fortunes took a downturn.
Steve Strange taler ud her.
Saturday, September 04, 2004
I Charles Baudelaires essay De l’essence du lire (1855) der i sin norske oversættelse hedder Om latterens vesen står der blandt andet:
"Og straks er svimmelheten der, svimmelheten kretser i luften; den innåndes av alle; det er svimmelhet som fyller lungene og fornyer blodet i hjertekammeret.
Hva er denne svimmelheten for noe? Den er den absolutte komikk; den har grepet dem alle. Leander, Pierrot, Kassandra gjør merkverdige bevegelser som tydelig viser at de føler seg med makt brakt inn i en ny tilværelse. Det ser ikke ut som om de ergrer seg over det. De øver seg i katastrofale hendelser og i den stormfulle skjebne som venter dem, lik en som spytter i nevene og gnir dem mot hverandre før han gjør en strålende bedrift. De svinger armene som møllehjul, de ligner på vindmøller i storm. Det er antakelig for å myke opp leddene: de vil få nytte av det. Alt dette foregår under voldsomme latterutbrudd og stor glede; så hopper de alle oppå hverandre, og etter at deres smidighet og dyktighet slik er blitt behørig konstatert, følger nå et blendende fyrverkeri av spark, neveslag og ørefiker, som larmer og blinker som et helt artilleri; men alt dette er gjennomstrømmet av godmodighet. Alle gestene, skrikene og minespillene gir uttrykk for det samme: feen ville det, skjebnen driver oss, jeg gremmer meg ikke over det; kom igjen! gå på! storm frem! Og de stormer frem gjennom den fantastiske forestillingen, som egentlig først begynner her, det vil si ved grensen til det eventyrlige."
"Og straks er svimmelheten der, svimmelheten kretser i luften; den innåndes av alle; det er svimmelhet som fyller lungene og fornyer blodet i hjertekammeret.
Hva er denne svimmelheten for noe? Den er den absolutte komikk; den har grepet dem alle. Leander, Pierrot, Kassandra gjør merkverdige bevegelser som tydelig viser at de føler seg med makt brakt inn i en ny tilværelse. Det ser ikke ut som om de ergrer seg over det. De øver seg i katastrofale hendelser og i den stormfulle skjebne som venter dem, lik en som spytter i nevene og gnir dem mot hverandre før han gjør en strålende bedrift. De svinger armene som møllehjul, de ligner på vindmøller i storm. Det er antakelig for å myke opp leddene: de vil få nytte av det. Alt dette foregår under voldsomme latterutbrudd og stor glede; så hopper de alle oppå hverandre, og etter at deres smidighet og dyktighet slik er blitt behørig konstatert, følger nå et blendende fyrverkeri av spark, neveslag og ørefiker, som larmer og blinker som et helt artilleri; men alt dette er gjennomstrømmet av godmodighet. Alle gestene, skrikene og minespillene gir uttrykk for det samme: feen ville det, skjebnen driver oss, jeg gremmer meg ikke over det; kom igjen! gå på! storm frem! Og de stormer frem gjennom den fantastiske forestillingen, som egentlig først begynner her, det vil si ved grensen til det eventyrlige."
I Lars Frosts forrygende knaldroman Smukke biler efter krigen (danske Gyldendal 2004) følger vi i et utroligt tempo Lasse og nogle venners kiksede rejse rundt på Island. På side 220 (romanen er på 326 sider) slår forfatteren pludseligt over i et essayistisk modus og begynder dér at diskutere bl.a. kritiker og poet Niels Lyngsøes syn på poesi og realismebegrebet i al almindelighed. Lidt før det har Lasse et intimt møde på en sovesal med den polsk-amerikanske pige Apolka som for øvrigt er under uddannelse til sygeplejerske. Mens hun forfører ham (ganske imponerende!) hører Lasse hende sige blandt andet følgende, noget der ligner fragmenter af et essay i mundtlig form:
”Sansecellerne er altid i gang, siger hun. Verden skubber til os, siger hun. Vi kan ignorere indtryk, men sanserne er nødt til altid at være vågne, uanset hvor kraftigt verden giver sig til kende, og uanset om vi har lyst til at føle, at verden er derude, uden for vores krop, eller ikke. Vi er ikke bevidste om alt, men sanserne sanser det hele, så meget de kan. Heldigvis kan vi vælge fra, ellers blev vi vanvittige – hvis vi ikke kunne sortere i den viden, vores krop samler sammen, om den verden, der omgiver os, ville vi blive vanvittige.”
Og lidt senere:
”Luk øjnene, siger Apolka, og Lasse lukker øjnene.
Kan du se mørket bag øjenlåget?
Ja, siger han.
Kan du se lysglimt og små ting og sager flyde omkring?
Ja, siger han.
Du ser øjet leve. Du ser øjets erindring om, hvad der er udenfor. Rester af de indtryk, midnatssolen gjorde på øjet, inden du lukkede øjet, spøger i nerverne. Du smager hele tiden din egen mund, dine tænder. Men dine tænder keder dig, og du vender din opmærksomhed mod andre ting, andre læber.”
”Sansecellerne er altid i gang, siger hun. Verden skubber til os, siger hun. Vi kan ignorere indtryk, men sanserne er nødt til altid at være vågne, uanset hvor kraftigt verden giver sig til kende, og uanset om vi har lyst til at føle, at verden er derude, uden for vores krop, eller ikke. Vi er ikke bevidste om alt, men sanserne sanser det hele, så meget de kan. Heldigvis kan vi vælge fra, ellers blev vi vanvittige – hvis vi ikke kunne sortere i den viden, vores krop samler sammen, om den verden, der omgiver os, ville vi blive vanvittige.”
Og lidt senere:
”Luk øjnene, siger Apolka, og Lasse lukker øjnene.
Kan du se mørket bag øjenlåget?
Ja, siger han.
Kan du se lysglimt og små ting og sager flyde omkring?
Ja, siger han.
Du ser øjet leve. Du ser øjets erindring om, hvad der er udenfor. Rester af de indtryk, midnatssolen gjorde på øjet, inden du lukkede øjet, spøger i nerverne. Du smager hele tiden din egen mund, dine tænder. Men dine tænder keder dig, og du vender din opmærksomhed mod andre ting, andre læber.”
Kathy Acker afslutter sit essay om kunstkritik ”Critical languages” som er at finde i samlingen ”Bodies of work” med at opstille 10 punkter, afsnittet hedder ”The languages of the body”:
1) The languages of flux. Of uncertainty in which the ’I’ (eye) constantly changes. For the self is ”as indefinite series of identities and transformations.”
2) The languages of wonder, not of judgement. The eye (I) is continously seeing new phenomena, for, like sailors, we travel through the world, through our selves, through worlds.
3) Languages which contradict themselves.
4) The languages of this maternal body: laughter, silence, screaming.
5) Scatology. That laughter.
6) The languages of play: poetry. Pier Paolo Pasolini decided to write in the Friulian dialect as ”a mystic act of love … the central idea … was … (that) of language of poetry as an absolute language.”
7) Language that announces itself as insufficient.
8) Above all: the languages of intensity. Since the body’s, our, end isn’t trancendence but excrement, the life of the body exists as pure intensity. The sexual and emotive languages.
9) The only religions are scatology and intensity.
10) Language that forgets itself. For if we knew that chance governs us and this world, that would be absolute knowledge.
Then forget all of this. In the modes of silence: secrets, autism, forgettings, disavowals, even death. Let these be the languages of art criticism: to scream, to forget, to do anything except reduce radical difference, through representation, to identity, singularity, calculable and controlable. Let one art criticism’s languages be silence so that we can hear the sounds of the body: the winds and voices from far-off shores, the sounds of the unknown.
May we write, not in order to judge, but for and in (I quote George Bataille), ”the community of those who do not have a community.”
Lidt at tænke over for både mig og Erik Bjerck Hagen dér.
1) The languages of flux. Of uncertainty in which the ’I’ (eye) constantly changes. For the self is ”as indefinite series of identities and transformations.”
2) The languages of wonder, not of judgement. The eye (I) is continously seeing new phenomena, for, like sailors, we travel through the world, through our selves, through worlds.
3) Languages which contradict themselves.
4) The languages of this maternal body: laughter, silence, screaming.
5) Scatology. That laughter.
6) The languages of play: poetry. Pier Paolo Pasolini decided to write in the Friulian dialect as ”a mystic act of love … the central idea … was … (that) of language of poetry as an absolute language.”
7) Language that announces itself as insufficient.
8) Above all: the languages of intensity. Since the body’s, our, end isn’t trancendence but excrement, the life of the body exists as pure intensity. The sexual and emotive languages.
9) The only religions are scatology and intensity.
10) Language that forgets itself. For if we knew that chance governs us and this world, that would be absolute knowledge.
Then forget all of this. In the modes of silence: secrets, autism, forgettings, disavowals, even death. Let these be the languages of art criticism: to scream, to forget, to do anything except reduce radical difference, through representation, to identity, singularity, calculable and controlable. Let one art criticism’s languages be silence so that we can hear the sounds of the body: the winds and voices from far-off shores, the sounds of the unknown.
May we write, not in order to judge, but for and in (I quote George Bataille), ”the community of those who do not have a community.”
Lidt at tænke over for både mig og Erik Bjerck Hagen dér.
Thursday, September 02, 2004
Wednesday, September 01, 2004
Forunderlige Afsnit P!
På den danske netside for visuel poesi Afsnit P findes netop nu poet m.m. Morten Søndergaards undersøgelse af skandinaviske vejskilte, disse af typen som indikerer fodgængerovergang. Her er en bid taget fra undersøgelsens konklusion:
"Og til slut artikelforfatterens favorit: I Norge mødes vi af en person iført hat og jakke og med et væld af naturalistiske detaljer såsom fingre og sko. Den gående bevægelse er nøje gengivet med en let bøjning af begge knæ. Skridtlængden er begrænset, holdningen foroverbøjet. Stilmæssigt er vi i begyndelsen af forrige århundrede, og denne mandsling - en blanding af rutineret dandy og suspekt hitmand - har travlt. Er der ikke noget fordækt over hans gang? Han har ikke helt rent mel i posen, for han ligner en jaget mand. Hvad er det, han skal, hvor har han været? Snakker han overhovedet norsk? Der er noget konspiratorisk over ham... Men jeg tror nu, når alt kommer til alt, at han bare er en træt miniaturepianist, der traver hjem over klaveret efter en hård nat på tangenterne."
Desuden er det værd at kaste et blik (gerne mere) på Christian Yde Frostholms spændende bog/værk Afrevne ord på samme side!
På den danske netside for visuel poesi Afsnit P findes netop nu poet m.m. Morten Søndergaards undersøgelse af skandinaviske vejskilte, disse af typen som indikerer fodgængerovergang. Her er en bid taget fra undersøgelsens konklusion:
"Og til slut artikelforfatterens favorit: I Norge mødes vi af en person iført hat og jakke og med et væld af naturalistiske detaljer såsom fingre og sko. Den gående bevægelse er nøje gengivet med en let bøjning af begge knæ. Skridtlængden er begrænset, holdningen foroverbøjet. Stilmæssigt er vi i begyndelsen af forrige århundrede, og denne mandsling - en blanding af rutineret dandy og suspekt hitmand - har travlt. Er der ikke noget fordækt over hans gang? Han har ikke helt rent mel i posen, for han ligner en jaget mand. Hvad er det, han skal, hvor har han været? Snakker han overhovedet norsk? Der er noget konspiratorisk over ham... Men jeg tror nu, når alt kommer til alt, at han bare er en træt miniaturepianist, der traver hjem over klaveret efter en hård nat på tangenterne."
Desuden er det værd at kaste et blik (gerne mere) på Christian Yde Frostholms spændende bog/værk Afrevne ord på samme side!
Subscribe to:
Posts (Atom)