Saturday, October 20, 2007

Anmeldelse af Kristin Auestad Danielsen: Nynorsken her -- (og denne anmeldelse citeres i ugens MB, oh the copycats, mew mew, I like u).

7 comments:

Susanne said...

Anmeldelsen fulgtes af et interview, læg især mærke til det afsluttende svar.

Alt for nynorsken
Klassekampen 20.10.2007
Av Nils-Øivind Haagensen nils.oivind.haagensen@klassekampen.no.

Kristin Auestad Danielsen har aldri vært medlem av Noregs Mållag, men har viet en hel diktsamling til kampsaken. Du kan erstatte alt du er glad i med ordet nynorsk, sier hun.

Kristin Auestad Danielsen burde vært standhaftig, sier hun, og forlangt at journalisten fra Klassekampen skriver intervjuet med henne, om hennes nye diktsamling «Nynorsken», på nynorsk. All den tid nynorsken (med stor N) er, hva skal vi kalle det?, helten i samlingen. Men ikke som kampsak nødvendigvis. Det er ikke på Mållagets premisser Auestad Danielsen skriver. Du finner ingen opprop av typen «skolen svikter nynorsken». Boka er mer en feiring av et språks iboende kvaliteter og et språks konnotasjoner.

Når det er sagt: «Nynorsken» er utstyrt med et vennlig forord fra forfatteren hvor det i første setning heter: «Denne diktsamlinga har som formål å hindre nynorsken frå å forsvinne.» Og: «Tekstane endar opp i den nødvendige og tradisjonssterke LSD-rusen som alltid er eit resultat av beinharde polemiske utveksklingar.» Og da nærmer vi oss Mållaget igjen. Nærmer oss avisspråket. Politikerpratet. Kampsaka.

- Ja, jeg burde kanskje ha kuttet ut det forordet, medgir Auestad Danielsen.

- Det kan være at det punkterer resten av samlinga. Men jeg fant ingen måte å skrive denne samlinga uten å ta i bruk ironi. Jeg er jo oppfostra på den forferdelige ironien, og mange av diktene i boka fraskriver seg kanskje en del av formålsansvaret i det at ironien og satiren skaper en letthet, en humor, en dans.

Men Auestad Danielsen kaller også diktene sine for «propagandadikt» når hun samtaler om dem. Det er alvor. Det er alvorsprat. Det er kamp, tross alt. Til og med, sier hun, «en desperat kamp».

Ny forståelse

Fordi, blir vi sånn halvveis enige om, en diktsamling kan ikke forandre verden, kan ikke redde et språk.

- Men, fortsetter Auestad Danielsen, veldig mye av den politiske retorikken som fyller det offentlige rommet handler allikevel om det. Og da må man ta det på alvor. Når Jens Stoltenberg snakker om å forandre verden, tror jeg han opplever det som noe helt reellt. Og jeg tror jeg tenker mer på det, enn på det individuelle mennesket som problematiserer sin egen utilstrekkelighet.

- Men Jens Stoltenberg leser kanskje ikke diktsamlinger og forfatterintervjuer. Er «Nynorsken» en diktsamling om makta, men ikke for den?

- Det er sant. Diktsamlinga er for oss. Den ble som den ble fordi jeg har villet redefinere ordet «nynorsk». Jeg har villet ta det bort fra både den polemisk styrte, ideologiske forståelsen av ordet som dominerer de fleste offentlige debatter; samt det evige og evinnelige rettskrivingspolitiet som filologer og lingvister utgjør. Og ikke minst det feministiske perspektivet: forståelsen av nynorsken som det andre språket, slik kvinner er det andre kjønnet, hvor det andre representerer det stygge, heslige, uforståelige, maktesløse. For meg er nynorsk du kan kanskje si det sånn: du kan erstatte alt du er glad i med ordet nynorsk. Samme om det er kjæresten din, eller mora di, eller hva som helst. For meg er det nynorsk.

Navn

Det er mange kjente navn i «Nynorsken». Flere mektige personer. Samt kjente forfattere. «Nynorskinger» som Edvard Hoem og Kjartan Fløgstad. Hun kaller Hoem «Hoemen» og Fløgstad «Fløgstaden». Hun lengter etter Halldis Moren Vesaas, Arne Garborg, Åse Marie Nesse og selvfølgelig: Ivar Aasen. Og så angriper hun (nesten like selvfølgelig?) Siv Jensen: Denne diktsamlinga har eitt formål:/ Å hindre at Siv Jensen blir den neste statsministeren./ Eg skriver betre dikt viss Siv Jensen blir statsministeren// men då går samfunnet i hundane.

- Siv Jensen er nok den enkleste bøddelen jeg kunne valgt meg, og de aller fleste kommer nok til å le litt av det. Men det var dette språket jeg følte jeg måtte bruke. Jeg ville hente avisvirkeligheten inn i diktvirkeligheten. Det måtte til for å vise at alle parter i denne saken har skylapper på. Fra Siv Jensen til den selvhøytidelige nynorskbruker som liker å bruse seg opp nettopp fordi han eller hun er så liten.

Så kan hun ha noe til overs for skribenter fra «nynorske deler» av landet som allikevel velger å bruke bokmål?

- Nei, jeg kan jo ikke det. Jeg syns det er dumt. Jeg ser på språket som kunnskap. Men de kreftene som truer nynorsken, kan umulig gjøre det. Nynorsk er mer en egenskap man enten mestrer eller ikke mestrer, og det er synd at folk ikke vil lære språk. Jeg kunne formulert meg sterkere, men la meg heller si at det er mer enn beskrivende at det av nordens akademiske miljøer som er mest språkkyndig er det færøyske.

Derfor

Kristin Auestad Danielsen er ikke og har aldri vært medlem av Noregs Mållag. Det ble med et møte i Målungdommen i tenårene. Men hun kan fortelle at hun leste opp fra «Nynorsken» i Troms mållag i Tromsø forleden. Hun varmet opp for Kjartan Fløgstad - Fløgstaden - som skulle lese fra «Pyramiden».

- Jeg tror ikke de visste hva de skulle få da jeg gikk på, men de ble veldig blanke i blikket, sier hun. Før hun legger til:

- Jeg tror at en som skriver nynorsk har en sterkere kjerne og en mer autentisk språkbegavelse enn en som skriver bokmål. Enhver språkminoritet forholder seg, av nødvendighet og naturlighet, annerledes til sitt språks mening, betydning og følelse.

©Klassekampen

Gro said...

bra anmeldelse! Det med bastardisering er et godt poeng i forhold til nynorsken. Jeg skrev mange partier på dialekt i boka mi uten at bokmål lot seg affisere. Men hadde jeg skrevet på nynorsk i stedet for dialekt, altså blandet bokmål og nynorsk, da tror jeg faktisk jeg hadde fått trøbbel med nynorskfolket. kanskje bokmål er mer tolerant for avvik når alt kommer til alt...

Susanne said...

Opklaring fra forfatteren selv her.

gro said...

jo, men jeg synes det med bastardisering er et interessant poeng i forhold til nynorsk. De diskuterer jo for tiden å stramme inn normen. Det som er fraværende i diskusjonen er at mange gjør som meg, nemlig har to skriftspråk, et på dialekt som jeg skriver på til andre fra nord, og et offisielt bokmål. noe av nynorsk sitt eksistensgrunnlag ligger i at det var talenært og muntlig (noe riksmål ikke var, historisk sett). Da måtte man via nynorsk for å få kontakt med dialekt. I våre dager er bokmål så fleksibelt at man kan gå rett på dialekt,uten omveier, i skjønnlitteraturen. og jeg skulle likt å vite hva nynorsk mente om den saken.

gro said...

som man spørger får man svar på NRK:) der fortalte norges mållag
- i skjønn forening med riksmålsforbundet, (ai ai hvilke nye konstellasjoner!) at dialekter er stor trussel mot henholdsvis nynorsk og riksmål. strålende nytt for oss som liker bastarder:)

Susanne said...

Jeg tygger stadig på den her sætning (som altså er journalistens):

"Jeg tror at en som skriver nynorsk har en sterkere kjerne og en mer autentisk språkbegavelse enn en som skriver bokmål."

Tygger jeg længe nok begynder jeg at se koncentrationslejre.

Susanne said...

I call upon thee, Gayatri Chakravorty Spivak, to teach us about strategic essentialism.