When I was a teenager, I was always angry - angry at Hamsun for idolizing women, angry at Tolstoj for killing Anna Karenina, angry at Strindberg in general, really angry with Beckett’s Dream of Fair to Middling Women, angry at Beach Boys (’California Girls’), angry at heavy metal, rap and philosophy - everything that I found macho and exclusive. I was angry because I was implicated in the gaze of men on women, at the same time as being one. I didn’t want to be looked at. I wanted to write ---------- her & her.

Det kan starte som en slags udmattelse. Inde fra midten af udmattelsen kan man fiske en serie af spørgsmål frem. Man kan for eksempel spørge sig: Hvad er en kulturkamp? Er det en sprogvirus? I nyere tid kender vi kulturkampen fra Danmark siden 2001 hvor den konservative politiker Anders Fogh Rasmussen beamer sig ned som en frelsende space alien med viljen til at indføre et nyt paradigme som betyder en udrensning af alt mentalt arvegods fra 60erne. Man indfører en ny tone i debatten hvor det nu er tilladt at kalde en spade for en spade og en neger for en neger uden at man må stå til ansvar i forhold til nogen form for fluffy etisk sensitivitet. At insistere på en etisk omgangstone bliver ensbetydende med at være politisk korrekt, hvilket vil sige at man dybest set er fejg og inautentisk i sine synspunkter, at man taler udfra en slags indlagt kode, en slags humanistisk hjernevask, udfra sandheder som ikke længere er gældende.

Christensen skriver bl.a. om bogen til Hærald Eia og Ole-Martin Fihle i næste Vagant som er ude den 10. oktober

Anmeldelse af Pia Juul: Mordet på Halland ---------- her.

Tru om ein kunne skrive slik, på same måte som dei lydane som trengte inn i ein heim frå byen utanfor? Spørger Bess sig selv i Pia Juuls roman Mordet på Halland som nu kommer på norsk og svensk.

Manifester skal man ta med en klype salt, har vi lært. Marinettis futuristiske manifest fra 1909, for eksempel, inneholder et punkt der det står: «Vi vil lovprise krig – verdens eneste hygiene – militarisme, patriotisme, frihetsskapernes destruktive aksjoner, vakre ideer det er verdt å dø for, og kvinnehat.»

Vi vet i dag at Marinnettis eksplisitte glorifisering av krigen som hygiene hadde stor betydning for fascismens etos. På samme måte kan også Solanas tekst, slik Süsanne Christensen påpeker, føles skremmende: den er «himmelropende inkonsekvent» skriver Christensen, «vilt overdrevet, fullstendig paranoid og til tider ubehagelig (spesielt når det argumenteres for mannens genetiske underlegenhet og aktuelle utryddelsesmetoder).»

Men likevel, når sant skal sies: Slå opp i avisen og sjekk hvor mange menn som myrder og voldtar og lemlester kvinner, hvor mange guttehvalper som synes det er ok å klappe damer på rumpa på byen; hvor mange sjefer som – når de snakker – utelukkende henvender seg til andre menn i rommet; tenk bare på hvor mange menn som mener at damer som går i korte skjørt har seg selv å takke hvis de – i beste fall – blir plaget, antastet, tafset og klådd på.

Pedro Carmona-Alvarez om Solanas i Grandnarrativekampen

I Født sånn eller blitt sånn avfeier Eia og Ihle den feministiske filosofen Judith Butler med at de ikke skjønner hva hun sier. Det er som om de skulle sagt «jeg har aldri sett et atom, så derfor finnes ikke atomer». En slik påstand ville de ikke kommet langt med i dag, mens avvisningen av kjønnsforskere som Butler er gangbar valuta i den norske offentligheten.

Festlig slagt af Eia/Ihle her og her er Gulliksen og her er Butler

Man behøver ikke å oljesponse kreativitet. Det er nok å forlate boligen og legge ut på vandring. Reis til du ikke kjenner deg igjen. Reis til du blir redd. Bo der til du ikke er redd lenger, til du kan snakke med folk. Kom deg hjem før du forsvinner. Skriv en bok om noe du ikke kan noe om, deretter en om noe du kan ut og inn. Lær deg et språk som ikke er fransk, tysk eller engelsk. Skriv hver dag, selv når du ikke har lyst, selv når du er tom for ideer. Eller motsatt: Slutt å tenke på skrift som en åndelig geskjeft, og se heller forfattervirksomheten som et sosio-økonomisk prosjekt.

Gunnar Wærness i samtale med Audun Lindholm i Vagant 2/10

During his speech, he said: "There is a religious war going on in our country for the soul of America. It is a cultural war, as critical to the kind of nation we will one day be as was the Cold War itself." In addition to criticizing "environmental extremists" and "radical feminism," he said public morality was a defining issue.