Rasul var modsat sine kollegaer på ingen måde interesseret i at præsentere engagerede udlægninger af sine hovedpersoners indre landskaber og ønskede tilsyneladende kun at tale om sin bog som et objekt i offentligheden –- som om bogen var en slags test eller performance rettet mod os, det litterære publikum.

Claws er observant på Norli, 2002.

Theres har en logik som en mardröm ---------- her.

Om krig og kunst her -- Mere om og af Mazen Kerbaj her og om en krig (og dens dynamiske pågående historieskrivning) her og her.

Fra mit hofteben skød et andet væsens rygrad ud. Væsenets ansigt kiggede frem fra ryggen gennem en åbning i maveregionen.

En dør ble åpnet, en skosåle ble dratt over terskelen, det pep i noen usmurte hjul; gråten til et barn, kunne jeg greie ved hjelp av hørselen å skille kjønnet, var tydelig før en bil, nei, det var flere, hvor mange, jeg forsøkte å telle etter; kunne det være en gutt som gråt, kanskje tre, passerte meg og druknet gråten.

Fra Ole Robert Sunde: Kalypso

Billeder fra festen --------------- her.

I 1990, efter en mindre krig i området, rejste jeg til Kibbutz Bar'am (netsiden bærer stadig et slags pretty face of socialist utopia) som er situeret i det nordlige Israel, mere præcist 300 meter fra den libanesiske grænse -- I had the time of my life there.

Hvilken hånd vil du have? Den her eller den her.

Was ist das? -- Inklusiv en bid af den her tekst på norsk.

Her læser bl.a. Joar Tiberg verdens med garanti ondeste, kedligste (lyder det til) og mest uassimilérbare tekst --------------- Nær slutningen stikker et lille bitte skævbenet væsen af en mikrohund snuden ind af døren og går i dialog med Tiberg.

Joan Jett is looking at you. What is she thinking?

Jeg må bare sige det som det er, Bergens Institut for Psykogeografisk Undersøgelse har ligget stille en tid nu. Vi har siden 1999 med ujævne mellemrum forsøgt at kortlægge udviklingen i havneområdet, her er rapporten fra vores sidste besøg med kamera i hånd. Et heldigt og i god ånd helt tilfældigt og uofficielt møde på Puddelfjordsbroen en regnfuld midnat i et påsketomt Bergen bekræfter at vi ihvertfald er to aktive medlemmer i BIPU.

Områder hegnes ind og renses op og privatiseres for business med lynets hast, hvad sker der fx med den store 3-etagers bygning som er skudt op langs Nonnestien med nydelig udsigt til Ulriken? Typisk ambient bygning, tæt på vand, må falde ind i miljøet, let understel af glas og en overbygning af råt træ og endnu mere glas. Intet skilt er i sigte, kan det virkelig være et splinternyt asylcenter?

Nul dokumentation forefindes endnu, men til gengæld så har vi her en fin linie, et (øh) varmearbejde og et par signaler (her og her) som henviser til hvad befolkningen eventuelt kan more sig med.

Store mængder af Bergens befolkning har deplaceret sig til ubestemmelige steder i Nordnorge, ingen ved hvorfor.

No, the concept of art must replace the degenerate concept of capital. Art is really tangible capital, and people need to become aware of this. Money and capital cannot be an economic value, capital is human dignity and creativity. And so, in keeping with this, we need to develop a concept of money that allows creativity, or art, so to speak, to be capital. Art is capital. This is not some pipe dream, it is reality. In other words, capital is what art is. Capital is human capacity and what flows from it. So there are only two organs involved here, or two polar relationships: creativity and human intention, from which a product arises. These are the real economic values, nothing else. Money is not.



Det her citat er Joseph Beuys fra en interview-bog What is art?, interviewet (1977) er udført af Volker Harlan som jeg tror både er præst og seriøst engageret i holistisk Rudolf Steiner-filosofi. Beuys taler her om kunst - not as we know it - men udfra 1) at alle er kunstnere og 2) at tegne eller at "trække ting ud af sig" dybest set er noget som påvirker den sociale skulptur. And what is a social sculpture you may ask, well, det har med varmeprocesser at gøre, fx møder man en kold fisk så er sagen klar:

If you bring about something in yourself it only becomes a warmth process once you involve others, and hear from other people about what they do. But this doesn't necessarily have to be a "warmth work". No, this is not a must. Rather one has to let others have the complete freedom to express what they draw out of themselves. It could be ice-cold, but this is something that I just have to deal with. I can't say: Since you are such an ice-cold fish, and I see things differently, I will simply ignore your existence and draw a clear dividing line. Absolutely not. Instead I have to enter right into the midst of this, for only here do you have a perfect warmth issue, only then do things start to be interesting. The rest is only prepa- tory work. That's the field of social sculpture as a new machine,
one could say - as an energy carrier.

Quiz! Er dette citat af
a) Joseph Beuys eller
b) Geir Gulliksen eller
c) Richard Bach?

It is true, Beuys wanted to let the animals speak, sing an upbeat political popsong --------------- and (øh) sell Japanese whiskey!

Angela Rawlings & Angela Rawlings.

Skåneradio her & her.

Hey, wanna go shoot at poetry by Eino Santanen? --------------- On this poetry site where I also spot works by Cia Rinne and TM >>

This trope of tragedy followed by farce is seductive - its cynicism is a protective response to many historical ironies - but it hardly sufficies as a theoretical model, let alone as a historical analysis. And yet in subtle ways it pervades criticism of contemporary art and culture, where its effect is first to construct the contemporary as posthistorical, a simulacral world of failed repetitions and pathetic pastiches, and then to condemn it as such from a mythical point of critical escape beyond it all. Ultimately it is this point that is posthistorical, and its perspective is most mythical where it purports to be most critical.

Hal Foster: "What's Neo about the Neo-Avant-Garde?" -- apropos.

Do you believe in sweet sensation? Do you believe in second chance? Do you believe in rapture, babe? -- Det er Thurston der spørger og med hovedet begravet i neo-avantgardens diskurs lyder det i mine tekstdøve ører som synger Sonisk Ungdom om citatet, citatet er en slags second chance.

Peter Bürger kalder neo-avantgarden tom repetition af en mere autentisk historisk avantgarde og som sangen går fra et stille fjerntliggende fuzz ind i et overraskende og yderst nærværende rytmisk gennembrud (som spiller de lys, som havde det semiotiske stadig påvirkningskraft) -- hvad er da dette gennembrud andet end et klokkeklart citat? Men det er real også.

Man genlæser Velvet, Velvet Underground er overalt på den nye plade, men set med et anti-teleologisk blik på historien så kan dette ikke med et skuldertræk tilbagevises som dateret, som tom repetition. Selvom det er klart, det bedste argument er ikke ovenstående, men de små strittende hår på din arm.

Larsen om Langvad her -- Grrr! But the tyger is constructed.