Catzilla! Vagant var i Tokyo kort tid før Japan styrtede i havet. #2/2011 er ude nu ---------- her er information.

Anmeldelse af Ulf Karl Olov Nilsson: Brukaren --------------- her.

Beat Happening ---------- her + her + her + her + her + her

Her pilles ved alle trygge, trøstende og totalt fiktive oprindelsesfortællinger – individuelle som kollektive. Noget som i hvert fald i denne læser fremkalder den specielle dybe, kulsorte latter som bobler helt bagerst i svælget, og fortæller mig at jeg føler mig afsløret, at der findes et ubehag side om side med et behag i denne afsløring, som om nogen stillede sig op foran dig og flående sit ansigt af for at åbenbare et strålende hvidt kranium.

Jeg ville skildre begjæret jenter på den alderen har. Det passer ikke inn i den romantiske matrisen, det lar seg ikke domestisere. Vanligvis blir vi fylt med en romantisk, heteronormativ ideologi om at det finnes en løsning, en slags forsoning, og at livet går seg til til slutt. Men det gjør det ikke. Det finnes ingen hjemkomst.

Mara Lee interviewet i Klassekampen lørdag + her er digt.

Poly Styrene memorial her + her + her + her + her + her

En fryd at genlæse Susan Sontags On Photography (1977), Regarding the Pain of Others (2002) og "Regarding the Torture of Others" (2003) sammen med Judith Butlers strålende essay "Torture and the Ethics of Photography: Thinking with Susan Sontag" fra Frames of War (2009).

Apropos tortur ---------- check dagens massive Guantánamo leak

Existential question I: Who are you? + II: What is real?

Se for deg bildene til Leibovitz av en Sontag som nærmest svever nedover Nilen på sin 60-års-fødselsdag, badet i gult lys innsvøpt i et teppe på dekket av en båt, av en Sontag utkledd i bjørnekostyme til en nyttårsfest, og til slutt, av en Sontag som bærer en oppsvulmet dødsmaske, sitt eget døde ansikt.

Susan som bjørn -------------------- her + her.

Påstanden min er at vi lever i en tid der sentrale myndigheter ikke lenger følger sine egne lover og regler. Den symbolske ordenen gir etter for politisk press. For meg er det dyriske et tegn på en krise der det ikke lenger er klart hva som er høyt og lavt, hvilke hierarkier som gjelder. Merkelige skapninger dukker opp, monstre som blander ulike ordner. Hypotesen min når det gjelder det dyriske og Cobra, og da særlig Jorn, er at det er en måte å tenke gjennom en forvirring med hensyn til det dyriske beistet og den politiske suverenen.

Ellef Prestsæter talte m/ Hal Foster om Asger Jorn i Sthlm sidste uge

Anmeldelse af Annie Le Brun: Virkelighetsoverdose --------------- her.

Det skal bare et minimum av oppmerksomhet til for å innse i hvilken grad det ytre språkets gradvise seier over det indre svarer til virkelighetens knusende seier over alt det som ikke bidrar til dens egen ekspansjon. Det faktum at den indre verden invaderes av det som, så lenge det befinner seg utenfor, står i vesenmessig motsetning til det indre, har nå antatt katastrofale proporsjoner. Hvordan skal vi unngå å se dette som en parallell til et forurensende oljeflak? Det er kun denne ene forskjellen: Det er ingen som tilbyr seg å hjelpe til med opprensingen på språkets strender.

Annie Le Brun out-weirds me. Som en slags Breton-Baudrillard, til forskel fra sidstnævnte supersint i stedet for deprimeret-fascineret.

Hvorfor bør man ta turen? Man får tre av de skarpeste hodene og feministene i Sverige, som alle er mer vant til å artikulere seg om sammenhengen mellom poesi og politikk enn de aller fleste i Norge. Og så er de selvsagt fabelaktige forfattere og opplesere.

Dette svarer Paal Bjelke Andersen i morgendagens Klassekampen (ja, jeg er synsk). Mød op på dette or be a wuss 4-evea.

This article will discuss the interweaving of that erotic pleasure in film, its meaning, and in particular the central place of the image of woman. It is said that analysing pleasure, or beauty, destroys it. That is the intention of this article. The satisfaction and reinforcement of the ego that represent the high point of film history hitherto must be attacked. Not in favour of a reconstructed new pleasure, which cannot exist in the abstract, nor of intellectualised unpleasure, but to make way for a total negation of the ease and plenitude of the narrative fiction film. The alternative is the thrill that comes from leaving the past behind without rejecting it, transcending outworn or oppressive forms, or daring to break with normal pleasurable expectations in order to conceive a new language of desire.

Fra Laura Mulveys "Visual Pleasure and Narrative Cinema" (1975)

Anmeldelse af Atle Christiansen: Kritikarboka --------------- her.

Samtlige vinnere av årets tidsskrift-prisen har fått honnør for sin vilje til å gjøre stoffet mer tilgjengelig og forståelig, for å selge inn sakene sine til mainstream-media, og for å legge ned ekstra innsats i design og friskt utseende. Dette er for mange en riktig retning å gå. Samtidig vil jeg rette en kritisk pekefinger mot en tendens i vår tid, også innen tidsskriftarbeid og kulturpolitikk, der det såkalt høye og mørke, det vanskelige og kritiske, det tverre og utfordrende blir forsøkt føyset vekk eller oversett. Såkalt sunt folkevett har vunnet over grundig tenkning, også innen kulturfeltet.

Fra Audun Vingers tale på Tidsskriftdagen i forb. med Vinduet #1/11

Anmeldelse af Marjorie Perloff: Unoriginal Genius --------------- her.

Chart-topper Alanis Morisette was defined as "angry" (though not obviously threatening) for her revenge song "You Oughta Know," while Lydia Lunch's garbled shrieks and growls go unheard. Avril Lavinge, a popular, twiggy recording-industry version of pop "punk," sings traditional teenage-girl love songs about skater boys, while Kathleen Hanna's lyrics question the motives of Lavinge's beloved. In a larger culture that never fails to compulsively promote the least harmful, most sexualized versions of the angry female, true subversion is once again retreating underground, leaving the real pioneers - who paved the way for MTV's girl-on-girl kiss or a woman publicly castrating her ex-lover - with the fewest accolades.

Varmer op til dette arrangement (ny tid 13.30) med Maria Rahas Cindarella's Big Score. Women of the Punk and Indie Underground

Lotte har det i sig, det siger Erik også, han kan se den slags, siger han, og det er ikke til at slippe af med. Det er ligesom de heste, der sparker, de trøjer der stikker, de strømper der løber, de sandkorn, der ikke sætter sig i en østers og derfor aldrig bliver til perler; det er den måde, hvorpå solen aldrig når ind i hjørnerne, den tørre varme, der aldrig bliver gårdhavernes, aldrig bliver de engelske havers, der er ikke noget at stille op, der findes så meget, men ingen tålmodighed er stor nok.

Lotte er en hest som har bidt jeg-fortællerens veninde, tror jeg nok. Lost i sproghvirvler hér. Læser Josefine Klougart: Stigninger og fald

Anmeldelse af Tove Pettersen: Filosofiens annet kjønn ---------- her.

Jeg blev interviewet til Flamme Forlags netside ---------- her.

Det drives et jævlig godt litterært liv i denne byen for knapper og glansbilder. Da er det litt provoserende når det dukker opp en sånn gjøkunge som vil binde opp store økonomiske ressurser.

Erling Gjelsvik om litteraturhusmuligheder i Bergen, MB.
Her + her + her + her + her + mange andre steder.

Tak tak tak tak tak tak tak, alle --------------- This is crazy.

Anmeldelse af Hélène Cixous: Sypress --------------- her.

Fint indslag om Oksanen her. Senere snakker jeg lidt om Grimsrud.

A jellyfish, en gople, en manet ---------- eller en vandmand.
95% vand, men stadig af hankøn. Lyt her.

Det er fort gjort å glemme at situasjonen er konstruert når man konfronteres med slikt som dette, distansen mellom meg og den andre utviskes i takt med at institusjonens hvite vegger blir stadig mer irrelevante og til slutt bare er der for å holde alt dette sammen, slik at det ikke forsvinner fra den samtidskunstkonteksten det kommer fra.

Fin sætning fra Tommy Olsson MB #5, anmeldelse af Tino Sehgal.

Vi er her – i Kunstakademiets festsal med tyve meter til loftet – og jeg står og sludrer på podiet i et håbløst forsøg på at præsentere nogle punktvise nedslag i egen Nielsen-forskning, som den har udfoldet sig gennem 00'erne. Vi er samlet for at bestemme Nielsens ontologiske status, og det står mig klart, at vi kommer til at fejle, som en serie fordoblinger i et spejl kommer den charlatanagtige avantgarde til at mislykkes i sine forsøg på at definere den heroiske avantgarde som mislykkes i sine forsøg på at overskride livet og kunsten, men som alligevel snurrer rundt, folder sig ud og strækker sig, hjuler afsted og er i flux, skudt ud som en pil på himlen.

Funus Imaginarium afholdt seminar i november 2010, og nu lyder rygterne om en udgivelse. Vi får se om de vil have min tekst.

De fører langsomt røret ind gennem min mund og ned i maven. Det mærkes tydeligt hvordan røret – et mindre støvsugerrør med et kameraøje yderst – snor sig indvendigt og følger de bløde tunneller. Det er vigtigt at jeg holder hagen løftet, patienten kan faktisk dø hvis hagen sænkes mod brystet mens røret stadig er derinde. Den surmagede kritiker er en kliché, men også en fysisk realitet. Kritikerkroppen lever et stresset liv, og af og til sætter det sig konkrete, fysiske spor. Denne gang finder lægerne ingenting, men de har for evigt givet mig en oplevelse af et indtrængende instrument som fylder kroppen mens den gispende og rallende udstøder slim og spyt.

Atle Christiansens Kritikarboka vækkede minder om en gastroskopisk undersøgelse. Anmeldelse i Norsklæreren snart.

Anmeldelse af Thea Selliaas Thorsen: Kom ikke uten begjær. Billedet er en hyldest til kvinder som kan swinge en solid harpe, lyre eller lyre-guitar som fx Sapfo, Mette Moestrup, Jenny Hval + PJ Harvey.