Even Fugazi's trademark startling stops and starts kept listeners on their toes. The implicit message, as with the Minutemen, was to stay alert, keep an open mind, don't be afraid of change, question things.

Revisiting Michael Azerrad's Our Band Could Be Your Life

If u review the reviews, I will review your review. Her + her.

Anmeldelse af Rebecca Kjelland: Leve gammaldansen! ---------- her.

Selv om initiativet er prisverdig, vil det trolig skape større bølger i det litterære landskapet om man skrev mindre, leste og tenkte mer, for deretter å komme med noe virkelig eksplosivt.

Arne "super dry" Borge om tidsskriftet La Granada, KK

Teksten om Ari Up og Poly Styrene ligger nu --------------- her.

Aftenposten trykker mit svar til Ingunn Økland idag. Desken har rettet "Stig Larsson" til "Stieg Larsson" ... cheers! Teksten findes her.

The "we're all humans" proposition is not just a harmless shibboleth: it is a chief means of riding roughshod over aesthetic and ideological differences and enforcing - now here's a ten buck word - uniformitarianism --------------- her.

To practice poetics is to acknowledge the inevitability of metaphor, the linguisticality of perception, the boundedness of thought, the passion of ideas, the beauty of error, the chains of logic, the possibilities of intuition, and the uncanny delight of chance. In contrast to the syllogistic rationality of expository writing, poetics is situational, shifts with the winds, courts contradiction, feeds on inconsistency.

Fra Charles Bernsteins Attack of the Difficult Poems

Disagreeing with Ingunn Økland, top 3 ------ 2005 + 2006 + 2010.

Hele tirsdagen sidder jeg på Litteraturhuset og skriver en tale, primært et modsvar til Ingunn Økland. Men printeren virker ikke, nettet er nede. Jeg låner en kuglepen i baren, den virker heller ikke, men sprutter til gengæld blå blæk udover min hånd. Jeg vasker hænderne, blækket går væk, men min hud tørrer ind. In other
words, I'm in need of hand lotion.

Jeg surrer rundt opad Hegdehaugsveien, intet på 711 ... krydser gaden og går på Kiwi, træder ind i butikken og tænker at dette er Peters Kiwi. Et minut senere kommer Peter gående. Peter siger ikke så meget ("jeg skal købe broccoli"), han ønsker mig en god kveld, han skal øve med sit band, men længere nede ad gaden er jeg overbevist om at han i virkeligheden sagde "cut the crap" ... det er i hvert fald det jeg gør, stryger talen på Last Train, og byder velkommen til Jenny som gør Glenn Branca og Kevin Shields rangen stridig, badet i rødt lys, og med en stemme større end rummet.

Manden i baren spiller helt uopfordret Big Star, JAMC og Stooges, men efter 12 crasher Den ulne avantgarde med et Judas Priest afterparty. Alligevel ... tak til alle for en fin kveld.

Ari er ellers godt på vej til at forlade sin mentale hvidhed, hun har lange dreads, hænger med the dub boys og er optaget af tribalism, stammeliv. Langt senere emigrerer hun med sin familie til junglen i Belize, og siden flytter de til Jamaica. Hendes sprog er allerede i London-dagene et specielt mix af tysk, engelsk og jamaicansk. Mens den maskuline punkkultur er aggressiv og enkel ("1-2-3-4") er The Slits og andre bands som vennerne i The Pop Group optaget af en ikke-konform "fri" musik som i vestlige ører virker yderst arytmisk, eller snarere anden-rytmisk, med en gryende inspiration fra de etniske minoriteter som findes i London i 70'erne. Punkeksplosionen bevæger sig i cirkler udfra epokegørende Sex Pistols-koncerter. Meget godt kommer ud af dette, en igangsættende energi, men det er ofte stilen som kopieres; vi spytter fordi Johnny Rotten spytter, vi spiller 1-2-3-4 fordi Johnny Rotten spiller 1-2-3-4. Oprøret mod konformiteten fostrer en ny konformitet.

Fra Ari Up og Poly Styrene In Memoriam fremført på trappen til Deichmanske bibliotek Grünerløkka 15. juni i regn + sol til ære for Ari + Poly + det plastikindpakkede publikum + Folkebiblioteket

Velkommen! Velkommen! Velkommen! Velkommen! Velkommen!

It seems that women have made few contributions to the discoveries and inventions in the history of civilization; there is, however, one technique which they may have invented -- that of plaiting and weaving. If that is so, we should be tempted to guess the unconscious motive for the achievement. Nature herself would seem to have given the model which this achievement imitates by causing the growth at maturity of the pubic hair that conceals the genitals. The step that remained to be taken lay in making the threads adhere to one another, while on the body they stick into the skin and are only matted together.

Sigmund Freud forklarer Den ulne avantgarde. Mere her + her + her.

"LAUNCH" (to throw or propel with force in motion, to set or thrust in motion, to put (a boat) into the water in readiness for use, to set going; initiate, to introduce to the public or to a market, to give (someone) a start, as in a career or vocation, to begin a new venture or phase; embark, to enter enthusiastically into something; plunge)

"RELEASE" (to set free from confinement, restraint, or bondage, to free from something that binds, fastens, or holds back; let go, to dismiss, as from a job, to relieve of debt or obligation, to relieve of care and suffering, to issue for performance, sale, publication, or distribution, to make known or available, a deliverance or liberation, as from confinement, restraint, or suffering, an authoritative discharge, as from an obligation, an unfastening or letting go of something caught or held fast)

Anti-elitismen fungerer ikke lenger demokratiserende, og kravet om litteratur tilpasset massene minner i realiteten om masseforakt, eller slik Skarpenes skriver: «’Det der er ikke noe for oss,’ sier den franske arbeiderklassen om den ‘høye’ kulturen (Bourdieu), og det samme sier den norske høyt utdannede middelklassen om tilsvarende former for kultur.» Redaktørene i n+1 peker på den perverterte Bourdieu-posisjonen som ligger bak slike fraser, og imøtegår den med José Ortega y Gassets argumentasjon i La rebelión de las masas (1930). Ortega y Gassets grep var å underkjenne de sosiale distinksjonene til fordel for de eksistensielle: «Den mest radikale inndelingen av menneskeheten er utvilsomt den som skiller mellom to ulike klasser av skapninger: de som krever mye av seg selv og som påtar seg vanskelige oppgaver, og de som ikke fordrer noe spesielt, og for hvem det å leve utelukkende er å være det de allerede er.» Et skille som gir gjenklang hos Skarpenes, mellom de som «uttrykker at kultur har en danningsfunksjon» og dem som «vektlegger at kultur primært blir brukt for å slappe av eller la seg underholde».

Et afsnit fra Vagants leder #2/2011 ---------- Teksten findes her.

Vagants modtagelse i den norske offentlighed udvikler sig i farce-agtig retning (siger jeg, som ikke er med i redaktionen). Det Norske Folk får serveret en UFO med chilisovs, og den går for det meste i vrangstruben. Tag fx det nyeste Tokyo-nummer. Aftenposten anmelder negativt udfra fejl præmis. Tokyo-sektionen mangler en grundig behandling af katastrofen som ramte Japan i marts, mener man. Anmelderen vil have tidsskriftet til at være en avis, men det er tidsskriftet ikke. Vagant har flere måneders produktionstid, dette bemærker anmelderen da også, men kører alligevel på. Vagant omtaler iøvrigt katastrofen i tre tekster og publicerede denne tekst på deres netside for netop at bakke nummeret op med et aktuelt post-katastrofisk blik, men dette får anmelderen ikke med sig. KKs anmelder mener idag tilsyneladende stik det modsatte: "Og kor blei det av humoren, folkens, kor blei det av gleda?" ... hæ?

There was just so much junk then. The idea was to send it all up. Screaming about it, saying: "Look, this is what you have done to me, turned me into a piece of Styrofoam, I am your product. And this is what you have created: Do you like her?" ---------- Poly Styrene