Samtlige vinnere av årets tidsskrift-prisen har fått honnør for sin vilje til å gjøre stoffet mer tilgjengelig og forståelig, for å selge inn sakene sine til mainstream-media, og for å legge ned ekstra innsats i design og friskt utseende. Dette er for mange en riktig retning å gå. Samtidig vil jeg rette en kritisk pekefinger mot en tendens i vår tid, også innen tidsskriftarbeid og kulturpolitikk, der det såkalt høye og mørke, det vanskelige og kritiske, det tverre og utfordrende blir forsøkt føyset vekk eller oversett. Såkalt sunt folkevett har vunnet over grundig tenkning, også innen kulturfeltet.

Fra Audun Vingers tale på Tidsskriftdagen i forb. med Vinduet #1/11

Anmeldelse af Marjorie Perloff: Unoriginal Genius --------------- her.

Chart-topper Alanis Morisette was defined as "angry" (though not obviously threatening) for her revenge song "You Oughta Know," while Lydia Lunch's garbled shrieks and growls go unheard. Avril Lavinge, a popular, twiggy recording-industry version of pop "punk," sings traditional teenage-girl love songs about skater boys, while Kathleen Hanna's lyrics question the motives of Lavinge's beloved. In a larger culture that never fails to compulsively promote the least harmful, most sexualized versions of the angry female, true subversion is once again retreating underground, leaving the real pioneers - who paved the way for MTV's girl-on-girl kiss or a woman publicly castrating her ex-lover - with the fewest accolades.

Varmer op til dette arrangement (ny tid 13.30) med Maria Rahas Cindarella's Big Score. Women of the Punk and Indie Underground

Lotte har det i sig, det siger Erik også, han kan se den slags, siger han, og det er ikke til at slippe af med. Det er ligesom de heste, der sparker, de trøjer der stikker, de strømper der løber, de sandkorn, der ikke sætter sig i en østers og derfor aldrig bliver til perler; det er den måde, hvorpå solen aldrig når ind i hjørnerne, den tørre varme, der aldrig bliver gårdhavernes, aldrig bliver de engelske havers, der er ikke noget at stille op, der findes så meget, men ingen tålmodighed er stor nok.

Lotte er en hest som har bidt jeg-fortællerens veninde, tror jeg nok. Lost i sproghvirvler hér. Læser Josefine Klougart: Stigninger og fald

Anmeldelse af Tove Pettersen: Filosofiens annet kjønn ---------- her.

Jeg blev interviewet til Flamme Forlags netside ---------- her.

Det drives et jævlig godt litterært liv i denne byen for knapper og glansbilder. Da er det litt provoserende når det dukker opp en sånn gjøkunge som vil binde opp store økonomiske ressurser.

Erling Gjelsvik om litteraturhusmuligheder i Bergen, MB.
Her + her + her + her + her + mange andre steder.

Tak tak tak tak tak tak tak, alle --------------- This is crazy.

Anmeldelse af Hélène Cixous: Sypress --------------- her.

Fint indslag om Oksanen her. Senere snakker jeg lidt om Grimsrud.

A jellyfish, en gople, en manet ---------- eller en vandmand.
95% vand, men stadig af hankøn. Lyt her.

Det er fort gjort å glemme at situasjonen er konstruert når man konfronteres med slikt som dette, distansen mellom meg og den andre utviskes i takt med at institusjonens hvite vegger blir stadig mer irrelevante og til slutt bare er der for å holde alt dette sammen, slik at det ikke forsvinner fra den samtidskunstkonteksten det kommer fra.

Fin sætning fra Tommy Olsson MB #5, anmeldelse af Tino Sehgal.

Vi er her – i Kunstakademiets festsal med tyve meter til loftet – og jeg står og sludrer på podiet i et håbløst forsøg på at præsentere nogle punktvise nedslag i egen Nielsen-forskning, som den har udfoldet sig gennem 00'erne. Vi er samlet for at bestemme Nielsens ontologiske status, og det står mig klart, at vi kommer til at fejle, som en serie fordoblinger i et spejl kommer den charlatanagtige avantgarde til at mislykkes i sine forsøg på at definere den heroiske avantgarde som mislykkes i sine forsøg på at overskride livet og kunsten, men som alligevel snurrer rundt, folder sig ud og strækker sig, hjuler afsted og er i flux, skudt ud som en pil på himlen.

Funus Imaginarium afholdt seminar i november 2010, og nu lyder rygterne om en udgivelse. Vi får se om de vil have min tekst.

De fører langsomt røret ind gennem min mund og ned i maven. Det mærkes tydeligt hvordan røret – et mindre støvsugerrør med et kameraøje yderst – snor sig indvendigt og følger de bløde tunneller. Det er vigtigt at jeg holder hagen løftet, patienten kan faktisk dø hvis hagen sænkes mod brystet mens røret stadig er derinde. Den surmagede kritiker er en kliché, men også en fysisk realitet. Kritikerkroppen lever et stresset liv, og af og til sætter det sig konkrete, fysiske spor. Denne gang finder lægerne ingenting, men de har for evigt givet mig en oplevelse af et indtrængende instrument som fylder kroppen mens den gispende og rallende udstøder slim og spyt.

Atle Christiansens Kritikarboka vækkede minder om en gastroskopisk undersøgelse. Anmeldelse i Norsklæreren snart.

Anmeldelse af Thea Selliaas Thorsen: Kom ikke uten begjær. Billedet er en hyldest til kvinder som kan swinge en solid harpe, lyre eller lyre-guitar som fx Sapfo, Mette Moestrup, Jenny Hval + PJ Harvey.

Til tross for at jeg er [enig] med Christiansen i mange enkeltavsnitt, gir den samlede lesningen av Kritikarboka meg lyst til å advare mot den skolerte anmelder med gullstjernemerker, og forsvare den flate, klønete litteraturen, den som prøver på for mye og som ikke helt finner formen, og ikke minst den som vi ikke er rede for ennå.

Jeg kunne ikke være mere [enig] med Tonje Vold, eller sagt på en anden måde: Kritikarboka fungerer bedst som en omvendt lærebog. Christiansens paternalske love styrter mig ud i et hav af perversion.

Sakprosaforfatterne trenger ikke mer paternalisme, men skikkelige arbeidsforhold. Lorentzens forslag går ut fra at de aller fleste medlemmene i NFF allerede har lønn og nok av penger, men at de kunne trenge litt mer ære. Men de som vil drive med sakprosaskriving på heltid er ikke interessert i ære - det er en ting de har nok av.

Det er ikke svært at være [enig] med Espen Søbye i at sagprosa- forfattere næppe trænger flere priser, men snarere ordentlige arbejdsforhold. Hvor mange debatter har ikke været afholdt igennem 00-tallet hvor skønlitterære forfattere har savlet over koncepter som "virkelighed i litteraturen" og "den politiske roman" ... essayistikken gennemgår en opvurdering parallelt med den performative vending; den er en "virkelighedsgenre" som opererer i grænselandet mellem sag- og skønlitteratur, men den kulturelle kapital kommunikerer ikke med den økonomiske, hvor sagprosaforfattere stadig er underlagt et bizart teksthierarki. Nogen bør ganske rigtigt storme DnFs Fiction Factory. Se op for sexy sakprosa.

Louise: So what happened, were you bored in Manchester?
Johnny: Was I bored? No, I wasn't fuckin' bored. I'm never bored. That's the trouble with everybody - you're all so bored. You've had nature explained to you and you're bored with it, you've had the living body explained to you and you're bored with it, you've had the universe explained to you and you're bored with it, so now you want cheap thrills and, like, plenty of them, and it doesn't matter how tawdry or vacuous they are as long as it's new as long as it's new as long as it flashes and fuckin' bleeps in forty fuckin' different colors. So whatever else you can say about me, I'm not fuckin' bored.

Super short mikroanmeldelse af Bøygen #4/10 --------------- her.

French rationalism and the personal faith of the Reformation, it discovered the prestige of the individual, of, as it is more nobly put, the ‘human person’. It is thus logical that in literature it should be this positivism, the epitome and culmination of capitalist ideology, which has attached the greatest importance to the ‘person’ of the author.

Jeg opdager hele tiden nye ting i --------------- denne tekst.

The Witness: I am trying to answer. Mr. Ginsberg is trying to say as powerfully as he can or trying to express as powerfully as he can his indignation at certain things he sees taking place in the world today. He is obviously - perhaps one of our biggest problems is the atom bomb. He's tired of it. He's sick to the point of saying this. He doesn't want to temper it by saying it any less softly. He's angry, and when you are angry sometimes you do use words of this sort. I would say yes, it's relevant; it's in keeping with the wrath he feels, with the language that he has used throughout most of these poems. And, yes, I would say it was relevant to the literary value of the work.

Boganmelderen Luther Nichols svarer på spørgsmål i sagen mod Allen Ginsbergs digtsamling "Howl" i september 1957. Her er det specifikt ordlyden "America, go f*** yourself with your atom bomb" som vurderes. En dramatisering af sagen findes i filmen "Howl" og transkriberet i bogen Howl on trial. The Battle for Free Expression (2006). Et af kvalitetsmarkørerne som benyttes i sagen er "duration" - vil værket holde? Ironisk, eftersom retssagen mod digtsamlingen nærmest garanterer dets indskrivelse i litteraturhistorien.

På et bestyrelsesmøde i dag, 17. januar 2011 har bestyrelsen for S/I Das Beckwerk enstemmigt besluttet at lukke virksomheden og fritstille samtlige ansatte med øjeblikkelig varsel.

Ifølge bestyrelsens erklæring afvikles alle virksomhedens aktiviteter og forpligtelser hurtigst muligt, og samtlige værker og arkivmateriale overgår til det nyoprettede Das Beckwerk Museum.

Den navnløse virksomhedsleders sidste opgave som repræsentant for virksomheden bliver at forsvare den universelle ytringsfrihed og identiteten som open source, samt Das Beckwerks interesser i sagen Thomas Skade-Rasmussen Strøbech versus Gyldendal og Das Beckwerk. Hovedforhandlingerne finder sted i Østre Landsret 19. og 20. januar.

Med sidste hilsen fra Das Beckwerk (sidste tekst i Vagant #1/2011)

Om Karin Gundersen: Roland Barthes. Teori og litteratur her. Sangvinsk tekst skrevet i dyb depression julen 2010. Schiz to tha O!

Tillykke til Pia Juul med Montanas Litteraturpris 2010 for Radioteatret. Publimkumsprisen går til Anders Haahr Rasmussen.

+ breaking news! Pictures direct from the live event as it unfolds.

Karen og hennes fire år eldre bror Richard ble under navnet The Carpenters popikoner på tidlig 70-tall, med sanger som «Close to You» og «We’ve Only Just Begun». Karens skjebne tegner en på mange måter perfekt kausal linje fra 50-tallet til 80-tallet: Anorexia nervosa – spiseforstyrrelse – blomstrer opp parallelt med den amerikanske forbrukerkulturen på 50-tallet, men identifiseres først for alvor på 80-tallet.

Errata til dagens Carpenter-essay. 70 bør være 50, naturligvis.

En japansk journalist kaldte Karen "lead sister" i stedet for "lead singer" i et interview. Essay om Karen Carpenter lørdag.

Ubehaget sprer seg også til denne anmelderen: det er som om disse virkelige personene (!) som lever der ute (!) har slått ring rundt den gravalvorlige forfatteren. Det er som om de har gjort verket hans urørlig; jeg vil presisjonsbombe, men kunne jo for pokker komme til
å skade sivilbefolkningen.

I 2008 skev jeg om Himmelarkivet af Gaute Heivoll og var i den forbindelse inde på de virkelighedseffekter som konstruerer forfatteren som urørlig, og i Heivolls tilfælde desuden også som genial; konstant slået af spontane syner og indsigter. Før jeg brenner ned (2009) insisterer stadig på at være vidnelitteratur, men Heivoll kommer udenom Holocaust og den slags politisk roderi og kan i kraft af det centrale ild-metafor meget bedre nærme sig det som egentlig er kernen i projektet, nemlig at præsentere to parallelle fiktioner og påstå om dem at de er virkelige: Det som ses (relativt beviseligt bygget på fakta) og den som ser (100% hardcore forfattermytologi).

Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee

Eksperimenterer lidt med T-shirt design -------- Godt nytår!

En ung John Lennon portræteres i Nowhere Boy – dette er fortællingen om drengen før kunsten, hvor den komplekse morsrelation, præget af incestfantasier og sorg, beskrives som den direkte årsag til at Lennon kaster sig over rock 'n' roll; musikken er ren drift, den er en effekt af livet. Filmen har ét niveau – hverdagsrealismen – og fortælles stort set kronologisk. Det skal siges at filmen næppe forsøger at forklare hele Lennons karriere udfra forestillingen om kunsten som spontan og organisk. Dog, metapoint? Morsrelationen er altafgørende for den kunstneriske impuls.

Filmen om Allen Ginsberg tager navnet fra hans kendte digt "Howl" og er en collage hvor forskellige niveauer flettes sammen: Ginsberg læser digtet for et publikum, digtet illustreres i en (lidt klam) animation, Ginsberg interviewes og vi følger også den komiske rets- sag mod "Howl". Filmens dagsaktuelle metapoint handler om ytrings- frihed, her forstået som retten til at begære den man vil i kunsten og livet, og beskriver Ginsbergs poesi som en politisk-empatisk gestus mod alternative måder at være i verden: Andre begærsformer plus diverse selvdestruktive kunstnersjæle og psykisk syge. Sidstnævnte er repræsenteret ved Ginsbergs lobotomiserede mor - her findes altså også en morsrelation og et specifikt begær som former den skabende, men Howl har et kunstværk i centrum, som fremvises som et værk i værket, eksemplarisk kontekstualiseret.