One two titty / I know every nook and cranny in New York City

Audiatur - festival for ny poesi finder sted i Bergen 12. til 15. april 2012 under banneret "Audiatur Waste Land" ... meld dig på Facebook-gruppen eller hold øje med opdateringer her. 2007 + 2009.

När Kristian Lundberg vågar benämna statistiken över våld mot kvinnor, och kritisera männens tystnad, möts han av en våg av hat. Mere ------------------------------ her.

As you all know, love is all you need. Her ligger Kolnar-anmeldelsen og her ligger samtalen mellem Harald Eia og jeg, minus de mange hadmeldinger som siden strømmede ind. Distortion og støtte her.

Anmeldelse af Geir Angell Øygarden: Bagdad Indigo --------- her.

Massiv hate plus støtte i kommentarfeltet --------------- her.

Blah blah/ On the Hudson River Line/ I'm in a New York state of mind

Mennesker fra hele verden bestiller pizza til demonstrantene i New York. Ifølge Democracy Now! kommer mange av bestillingerne fra egyptere som vet at okkupasjonene lettere lar seg gjennomføre på velfylte mager -------------------- See you in few hours, NYC.

Hvis vi ler af et studie som Kolnars, bør vi ikke le fordi det gør ondt, fordi vi føler disse voksesmerter på kroppen, snarere end gennem næsen, som et snøft, fordi vi endnu en gang spidses af med fjer- pyntede, dansende heste som cirkler rundt og rundt i manegen?

Ellers følger radioen mig igennem urolige teenage-nætter, jeg er altid parat til at trykke på record hvis noget lyder interessant. En nat summer en skrækindjagende sang med det amerikanske band Throwing Muses ind på et kassettebånd. Kristin Hershs stemme flænser mine allerede tyndslidte nerver, men der er ikke noget at gøre, denne sag må vi til bunds i, og afsted går det med bussen til Husum hvor den nærmeste gode pladebutik ligger. Jeg er i lang tid ambivalent til den grimme, grå-grønne plade dekoreret med et kaos af bogstaver i forskellige fonter. Hersh synger: "While I’m writing this, you crash through the wall" – det som braser gennem væggene er sangene.

"A hell of a creation myth" som Pitchfork bemærker ------ Citat fra Vagant-spalte #2/2011.

I hvilken grad er det konstruktionen "Gaute Heivoll" fra romanen Før jeg brenner ned som vinder litterære priser? Og hvilken rolle tildeles diverse ofre for pyromanbrænde (som Heivoll skriver om) og psykisk syge? På mig virker de ofte som effekter i forfatterens megalomane selvfremstilling. Spotlyset falder i sidste ende på forfatteren: Ilden bliver i Heivolls roman en fabelagtig og nærmest religiøs metafor for skriften som ildspåsættelse, mens Grimsrud putter de syge ("the real") i håret som roser og poserer for fotograferne.

I forlængelse af K. Haugens kommentar i lørdags-KK til modtagelsen af seneste Heivoll-roman: Kritisk replik fra undertegnede som stod på tryk i Vagant #1/2011. Her er mere conflicted Heivoll fra 2008.

Om Simon Reynolds' Retromania -------------------- her.

På foredraget opplevde jeg ikke en kritiker som presenterte en endelig løsning. Snarere en kritiker som gjennomfører en agenda ved å kombinere tendenser og som tør eksponere egen usikkerhet.

Herr Gustav Svihus Borgersen har skrevet et vældig engageret svar på mit foredrag ved NTNU den 1/9. Imponerende at der findes nogen derude som lytter til det som jeg selv delvist oplever som et offentligt angstanfald. Et par småting rammer imidlertid skævt, bl.a. sagde jeg at bogen ikke var svar på prisen, som jeg mener at Ingunn Økland antydede i sin anmeldelse i Aftenposten. Desuden er brugen af «kulturkritiker» noget uklar. Jeg foretrækker i første omgang «litteraturkritiker», men det står åbent at diskutere hvorvidt og hvordan litteraturkritik også kan være kulturkritik. NTNU-foredraget er del af en slags vestlandstour, en tretrinsrefleksion som siden tog mig til Bergen den 3/9 og videre til Kristiansand den 14/9.

Valget står ikke lenger mellom kunst og kapital, spørsmålet er hvor du velger å plassere din libidinale investeringer i en tid uten veisperringer, og med gassen i bånn. Finnes det for eksempel pønk i en tid hvor enhver unge har trampoline i hagen? Nå er ikke trampoliner den største skurken, men det er åpenbart at den kroppslig baserte drømme- og opprørsenergien ikke lenger behøver å ta veien om intellektet – det finnes apparater til å suge den opp allerede før den har maktet å artikulere seg. På begynnelsen av 80-tallet spiller det amerikanske hardcorebandet Minor Threat en konsert og underveis blir det tydelig at enkelte publikummere vil slamdanse, andre ikke. Stemningen er dårlig, bandet liker ikke situasjonen, og en danse- gulvspolitisk intervensjon flytter de iakttakende publikummere opp på scenen og bandet ned på gulvet, midt i en sirkel av slamdansere. Derfra er veien kort til en diskusjon om hvordan vi vil forme samfunnet vårt, selv om prosesser unektelig blir langsommere når større kollektiver skal flytte på seg. Men trikset er kanskje fremdeles ganske enkelt? Just do it, vote for change.

Minor Threat har intet med Simon Reynolds at gøre, hvis bog Retromania min tekst handlede om (Klassekampen 3/9). Bandet er ikke nævnt i bogen, men kom alligevel og krævede at være med i teksten. Do I need to mention that Minor Threat is not a hardrockband (som der ved en fejl stod i avisen)? Historien om Minor Threat findes i Michael Azerrads Our Band Could Be Your Life, her fortæller skolemester Ian MacKaye eleverne hvordan reglerne er i rummet.

Jeg er koket, eller jeg er genert. Eller måske jeg er ironisk. Smilet åbner en sprække imellem den jeg tror jeg er, og den jeg tror jeg bør være. For der er ikke noget valg, de tager et billede.

Anbefaler Christian Yde Frostholm: Selvportræt med dyr

Tomas Forser anmelder Den ulne avantgarde ---------- her. MBs arkiv har på magisk vis åbnet sig og her findes Tue Andersen Nexøs dom.

De som lenge har forsket på Holocaust, diskutert og skrevet om tyske konsentrasjonsleirer som et tilbakelagt stadium, må begynne å revurdere sin måte å betrakte historien på: Fascismen tilhører ingen epoke, intet begrenset tidsavsnitt, hverken fortiden eller fremtiden. Heller enn å smykke oss med ord som lyder bra – antifascisme, nestekjærlighet, demokrati – er det på tide – på høy tid – å reflektere over oss selv, våre tanker og våre ord – og de begrepene våre fordømte hoder er skapt av ---------- læs Mazdak Shafieian her.

Det er greit med en litterær fremstilling av en fremmedgjort som er utsatt for rasisme i Paris, men skal vi belemres med middelmådighet, fordommer og usannheter for å tekkes ytringsfrihet, fordi redaktør- ene er redd for å legge lokk på debatten? Det bør være en redaktørs ansvar å være både autoritær og pedagogisk, hun skal lede, refusere, korrigere.

Runar Døving svarer Cornelius Jakhelln i Morgenbladet.

Det er faktisk navnet Michael Azerrad snarere end navnet Bob Mould som fanger interessen først. Jeg liker godt det butch drive som findes i See a Little Light. The Trail of Rage and Melody, selvom den ekstremt komplekse Mould efterlader mig med en trang til at ringe op hans ex-bandpartner Grant Hart (forholdet er bittert) for at høre hans side af historien. Officielt er Moulds prime time netop tiden med Hart i Hüsker Dü i 80s, et af de klassiske eksempler på amerikansk indierock, men tiderne skifter og de indie-agtige idealer om self expression bliver typisk nok til self styling gennem 90s og 00s.

På mange måder opløses den episke beretning om indiebandet i en række noveller på den anden side af 2000 hvor Mould går i terapi, slutter at ryge, drikke og tage speed og også for første gang bliver optaget af at være "out" og interesseret i at blive del af den såkaldte homokultur. Mould virker ellers aldrig "in" på den måde at han ved hvad han føler fra han er 9 år gammel, og både han og Grant Hart lever for det meste med mænd, selvom Hüsker Dü (og senere Sugar) ikke har den mindste snert af gay image, as we know it. I 2002 laver Mould electronica-pladen Modulate som ikke bliver nogen succes, og den lyder da også som en slags selvparodi; den typiske katarsiske vokal er væk, og den karakteristiske guitarlyd erstattet med synth. Det er som om Mould parodierer sig selv for at un-rocke sig, og måske også for at adressere sin nye ID, som han mener at have fundet.

Mould forsvinder ind i pro-wrestling-miljøet (Mould-Hart-konflikten spejles i wrestling-scenarioerne) for en tid, og ind i homokulturen, ind i DJ-kulturen og til slut ind i bear-kulturen. En bear er en homoseksuel mand som foretrækker et maskulint image, altså dybest set det samme image som indie-kulturen foretrak: Skæg, jeans, skov- huggerskjorter. Den restløse, sinte og kronisk konfliktede (og klinisk deprimerede, fx sangen "Too Far Down") Mould falder til slut til i et miljø hvor man performer "mand" - ikke ulig 80s. Se Vagant #3/2011 for mere om konfliktede indierockpar som Mascis og Barlow.

Anmeldelse af Brynjulf Jung Tjønn: Kinamann --------------- her.

Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har ikke lenger noen blandet følelse overfor slagordet «gata er vår». Ikke etter å ha tatt den tilbake sammen med to hundre tusen mennesker, som alle bar blomster i hendene sine ---------- Jonas Bals om højreekstremisme her.

Hører ord og handling sammen? Avler ordet det det sier? Når det gjelder muslimer gjør det det, ifølge den herskende mening i Danmark. Jeg gjenså nettopp et klipp med Pia Kjærsgård, som etter terrorangrepene 11. september sa at «hat avler handling». Men for oss dansker gjør det det ikke. For oss er det ytringsfrihet. Hvis Breivik hadde offentliggjort sitt manifest i Danmark er jeg redd for at han var blitt feiret som en forkjemper for ytringsfriheten.

Carsten Jensen i KK idag. Læs her + her + her + her + her + her + her

I couldn't help but think of you these last days, because of what happened in Oslo and Utoya island. These is insanity, leaving us with no relevant words to handle it. But still, after the after-shock comes something else, namely the urgency - both intellectual and political - to deal with these horrors. Please, take my deepest compassion, solidarity and support.

A greeting from the Russian poet Alexander Skidan. Alexander has many Scandinavian friends, so it seems fair to share his words.

Manifestet gir intet inntrykk av noen intellektuell kapasitet, mer en grunnleggende evne til å bruke klipp og lim funksjonene på tastaturet. Her snyltes det på og plagieres fra tekstene til alle dem han beundrer, fra Unabomber til norske Fjordman.

Formuleringerne går igen, morderen var ikke engang en original kunstner. Valget står ifølge skribenten mellem mystificering og analyse ("Han må kles av"). Fint, jeg går ind for analyse, men er ambivalent til afklædning og fortæring. Vælger at vente.

... er teksten nesten umulig å lese uten å se den i sammenheng med én handling, nemlig Solanas’ mordforsøk på Andy Warhol i 1968. Her har vi den vakreste, mest logiske kjede mellom teori og praksis: Manifestet, en sjanger som i aller høyeste grad kan anses som en talehandling, og manifestets direkte konsekvens, pistolen som går av og gir hver eneste setning en blodrød understreking ---------- her.

Jonas Hassen Khemiri læser. Tænker med smerte på Oslo idag.

And as Fredric Jameson points out, there is actually another literary tradition of utopias that are about seclusion and serenity: withdrawal from the promiscuous bustle and hyper-stimulation of the city in favour of pastoral stasis. A utopia that is not about wanting for nothing, but about wanting nothing.

Sådan ender afsnittet "Lost in the Shuffle: Record Collecting and the Twilight of Music as an Object" i Simon Reynolds' Retromania

The playwright Richard Foreman used the image of 'pancake people' to describe what it feels like to be 'spread wide and thin as we connect with that vast network of information accessed by the mere touch of a button'. He contrasts this with the rich interior depths of the educated self shaped by a predominantly literary culture, where identity is complex and 'cathedral-like'. Certainly as I sit in front of this computer I feel stretched and stressed by the options available. My self and the screen are one; the various pages and windows simultaneously open add up to the picture of 'contineous partial attention' (the term coined by Microsoft executive Linda Stone to describe the fragmented consciousness caused by multitasking). It's the 'present' I inhabit that really feels stretched thin, a here-and-now pierced by portals to innumerable potential elsewheres and elsewhens.

Simon Reynolds: Retromania. Pop Culture's Addiction to Its Own Past

At a time when media technology has encroached on the live event to a point where few feel live at all, File under Sacred Music pushes beyond any simple re-presentation of a cultural moment to project an alternate testament of reality that examines liveness beyond the limitations of needing to be there. The work marks a significant development in the artists’ practice, and addresses one of the most important questions facing all kinds of performance today: what is the status of the ‘live’ and the ‘real’ in a culture now obsessed with simulation and dominated by mass media and mediation?

Good question. I'm somewhere between here + here + here

Slike «biofaktiske omstendigheter», som hun kaller dem, blir i tekstene porsjonert ut med kontrollert presisjon. De fungerer ikke som uttrykk for ærlighet. De er retoriske effekter.

Interessant læsning af Den ulne avantgarde i Morgenbladet idag, v/ Tue Andersen Nexø som bl.a. diskuterer karakteren og graden (evt. %) af performativitet i værket + tager tråden op fra Blå Port-redaktionens diskussion af subkulturelle strategier tilbage i 2004. Arne Borge har iøvrigt en collageagtig kommentar her.