Det er jammen raust å gi forfatteren skylden for en framstilling av henne som man selv har skapt. Det skaper liv og røre når avisene river ned de bildene de selv har bygget opp. Men særlig infamt er den måten Information åpenbart både forakter de forfatterne som kan og vil være med i mediespillet, og de forfatterne som sier fra.

Tue Andersen Nexø i en strålende Kk-kommentar til Promenaden, Niels Frank og hvad som videre fulgte. ***Reading link is optional***

JANUAR. Julian og jeg ser Carsten Höller på Hamburger Bahnhof. FEBRUAR. I en lejlighed i Charlottenburg får jeg en mail hvor der står at Kritikerlaget mener at jeg er årets papnæse, de beder mig holde kæft om dette i tre uger. MARTS. En espressokande eksploderer i mit køkken, Audun og jeg ser overraskede på hinandens brunplettede ansigter. I Visby lytter jeg til "The Rain Song" af Led Zeppelin unaturligt mange gange. Peter går med den enorme blomsterbuket i sneen i Oslo. I Bergen er jeg en skrækslagen tilskuer til Klara Sofies guldfisks død.

APRIL. Silje Nes spiller en koncert i hjørnet af en berlinsk lejlighed. MAJ. Erle og jeg marcherer målbevidst mod Neukölln den første. En sidste panikslagen korrektur på manus læses i Oslo. JUNI. Bogen materialiserer sig, og jeg mødes med min folkeskoleklasse, en flok børn med rynkede masker; ingen kan forstå hvorfor jeg har udgivet en bog på norsk. Jenny står badet i rødt shoegazerlys på Last Train.

JULI. Verden går til helvede midt i en yogatime, vi lever i skyggen endnu. AUGUST. Lou Barlow forklarer mig på Twitter hvad sangen "Skull" handler om (speedball med Evan Dando) og anbefaler bandet Reading Rainbow, som nu hedder Bleeding Rainbow. SEPTEMBER. Audun og jeg rocker ud til Turbostaat på Astra.

OKTOBER. På Brooklyn Museum ser jeg Judy Chicagos "The Dinner Party" og en samtale med en norsk komiker udfolder sig på net. Stephen Duncombe signerer en bog: "Make a riot of your own!" Årets bedste dag er den 16. oktober, som bl.a. består af Žižek, OWS, Throwing Muses og hysteriske opringninger fra norske journalister ved Ground Zero. Vrede norske mænd fortæller mig i et klandreværdigt sprog at de fandeme ikke er vrede. NYC Ghosts and Flowers går i ekstatisk enhed med hylet fra subwaytoget på vej over Williamsburg Bridge. NOVEMBER. AirBerlin sparker mig af flyet med Bob Dylan: How does it feel/ to be on your own/ like a complete unknown/ no direction home, og jeg er syg en måned. This is on my mind i Klassekampen. DECEMBER. I Århus skriver jeg mit oplæg på scenen, mens Mikkel Bolt taler ved siden af, senere jammer mit kamera 5 meter fra Thurston Moore i Berlin. Antal timer foran skærmen xxxx, antal publicerede tekster ca. 30, antal sceniske seancer ca. 15.

Det er håbløst at være optaget af riot grrrl når man ikke er pladesamler. I marts 2011 skrev jeg en riot grrrl A-Z til Fett, et sjovt job som jeg i mit stille sind dedikerede til min ikke-eksisterende 11-årige lillesøster. I teksten skriver jeg bl.a. at jeg ikke har hørt Heavens to Betsy og Nation of Ulysses ... men det har jeg nu, for riot grrrl-boblen er ved at sprække på Spotify, hvor man nu kan finde Bikini Kill, Bratmobile, Team Dresch, Heavens to Betsy, Slant 6, The Frumpies og meget mere. I Fett skriver jeg desuden at Tobi Vails fanzine Jigsaw kan findes på net, det kan det også, i form af en vidreførelse af Jigsaw i blogform, men altså ikke de første papirnumre ... nogle af disse fik jeg imidlertid at se i New York i oktober, på Fales Library. I 2011 skrev jeg iøvrigt også denne sag og en sag til Vinduet #4 om Reynolds/Press: The Sex Revolts (1995).

Han strakte hånden mot bordet, og unnskyldte seg med én gang etterpå. "Den er veldig god, jeg liker å spise spekepølse, det er ikke det ... men å fotografere den, nei. Det er organisk, og da blir det så mange uregelmessigheter, alle de der små fettrendene som er så forskjellige fra pølseskive til pølseskive. Man blir liksom ... motløs."

Jed hos Houellebecq. Kartet og terrenget oversat af Thomas Lundbo.

Anmeldelse af Caroline Kaspara Palonen: Xeroxdager her.

Kate Bush: 50 Words for Snow
PJ Harvey: Let England Shake
Grouper: Alien Observer
Wild Flag: Wild Flag
Biosphere: N-Plants
J Mascis: Several Shades of Why
Evangelista: In Animal Tongue
Stephen Malkmus & the Jicks: Mirror Traffic
Thurston Moore: Demolished Thoughts
Jenny Hval: Viscera
Iceage: New Brigade

Tilfældigt rangeret top 11 for 2011, taget i betragtning at "ny" musik ikke er ny længere, og arkiverne er mere interessante, as we know. På live-scenen Thurston Moore og Carla Bozulich @ Volksbühne, Throwing Muses @ Bowery Ballroom, Sebadoh @ Festsaal Kreuzberg, Rival Schools @ The Bell House og Youth of Today @ Santos

Jeg tror egentlig det var Xerox som drepte den fuglen som lå utenfor inngangspartiet vårt her om dagen. Men nå maler hun og vi er rolige. Vi banner ikke. Vi dreper ikke. Vi er ikke sånne. Vi bare henger på en benk, vi maler og vi smiler.

Relativt random citat fra Caroline Kaspara Palonen: Xeroxdager

Simple Minds; 80s symbolistic video art overdrive 1 + 2 + 3 + 4.

Om Trygve Mathiesen: Norsk postpunk 1980-1985 ------------ her.

“The future has no future” is the wisdom of an age that, for all its appearance of perfect normalcy, has reached the level of consciousness of the first punks ------------ Mere her.

Take a walk, take a walk with me ------------ Promenaden er åben.

Ironically, the exhortation 'riot, girls!' is one of the challenges Iggy threw at a crazed audience during the gig documented on the Stooges' live album Metallic K.O. A comparison between Bikini Kill and the Stooges reveals some of the differences between male and female rebellion. Iggy turned self-mutilation and reciprocal abuse between audience and singer into grisly theatre; Bikini Kill sing about unsolicited, real-life abuse over which they have no control. Iggy, following Jim Morrison, envisioned incest as the ultimate symbol of transgression/transcendence in his Oedipal fantasy 'Sister Midnight'; for the Riot Grrrls, incest isn't a metaphor but an omnipresent threat. It haunts their imagination as a symbol of patriarchal domination.

Simon Reynolds + Joy Press: The Sex Revolts. Gender, Rebellion and Rock 'n' Roll (1995)

I oktober sidste år forsøgte jeg mig med lidt hjemmestrikket poesi
i en anmeldelse af Geir Gulliksens roman Forenkling: «Mørket er midt blant oss, mørket sitter til bords i kveld, midt i normaliteten rekker mørket sin tomme tallerken fram». Der findes et ekko fra Astrid Lindgrens Mio min Mio her, Ridder Katos soldater siger noget lignende da de søger efter Mio i skoven. Ekkoeffekten fortsætter
i Snorre Valens VG-kronik med titlen "Hatet er iblant oss" fra 25/11.

Martin Engbergs indledning til Ord & Bilds nye # om kritik findes her.

Danske og svenske venner har haft svært ved at forstå hvad det her "Harald Eia" og "Hjernevask" er for noget, her + her er et par links som viser forskellige perspektiver frem. Jeg kan iøvrigt også anbefale denne bog som Kvalshaug er for genert til at nævne ved navn.

Houellebecq-debat i Oslo 1/12 ---------- ydmyge bidrag her + her.

Kritikk og dialog krever meningers mot. Kritikerlaget i KK 29/10.

8. januar startede et begivenhedsrigt år med Karen Carpenter.

Det skulle ta lang tid før vi kom oss til økolandsbyen med Håvard-vraket. Som å levere en bil til opphogging, vi visste det. Håvard var det eneste mennesket. Leon etterlignet for mye det menneskelige, og ble et ekstrem-menneskelig menneske.

Tripper fuldstændigt ud af min hue over Cathrine Knudsens nye roman Jeg kunne vært et menneske. 2008-udgivelsen var også strålende. Janike Kampevold Larsen var enig med mig, som man kan se. Vagant publicerede iøvrigt en tekst af Knudsen i 2009.

30 meget gode plader ... meget hurtig liste ...

Big Star: Third/Sister Lovers
Bikini Kill: CD Version of the Two First Records
Bis: The New Transistor Heroes
Cocteau Twins: Garlands
Deutsch Amerikanische Freundschaft: Alles ist gut
Echo & the Bunnymen: Heaven Up Here
Free Kitten: Sentimental Education
Galaxie 500: This Is Our Music
Guided by Voices: Alien Lanes
Heavens to Betsy: Calculated
Huggy Bear: Taking the Rough with the Smooch
James Chance & the Contortions: Buy
Jesus and Mary Chain: Psychocandy
J Mascis: Several Shades of Why
Lou Reed & John Cale: Songs for Drella
My Bloody Valentine: Loveless
Scott Walker: The Drift
Sebadoh: Bakesale
Simple Minds: Sons and Fascination
Slint: Spiderland
Suicide: The Second Album
Talk Talk: The Party's Over
Talking Heads: Remain in Light
Team Dresch: Personal Best
The Associates: Singles
The Delgados: Peloton
The Pop Group: Y
Thurston Moore: Psychic Hearts
Throwing Muses: Throwing Muses
Wild Flag: Wild Flag

De norske tabloidmedier kæmper i øjeblikket en gæv kamp for at få ABB til at se ud som et monster, denne mand som ganske rigtigt har begået uhørt monstrøse handlinger. Desværre er ABB ikke af anden etnisk oprindelse, og han er umiddelbart heller ikke fra en anden planet, men er han ikke lidt ... feminin?

Dagbladet sætter 14/11 trumf på med en forside hvor ABBs ansigt dækkes af ordene Ynkelig + Feminin + Iskald; alle tre ord må forstås som negative betegnelser. Man kan spørge sig om det er en god idé at forsøge sig med et misogynt sprogbrug om en massemorder som bl.a. har dræbt i misogyniens tegn. Hvornår skal vi slutte denne cirkulation af had mod kvinder og alt kvindeligt?

En superkort omtale af litteraturtidsskriftet n+1s OWS-inspirerede gazette #1. #2 findes nu her. Sagen fulgtes af dette billede.

Anmeldelse af Gøhril Gabrielsen: Skadedyr her. 3000 tegn er tæt på smertegrænsen i forhold til hvor kort en anmeldelse kan være, men jeg kan måske nævne at de to bøger jeg tænkte på i forhold til værkformen er Claus Beck-Nielsens debut fra 1997 Vejlederne. To fortællinger og endnu mere off Kanalbyggarnas barn (også 1997) af Lars Jakobson som er et regulært cut-up-værk hvor forskellige historier klippes sammen på en brutal, men alligevel suggererende måde. Se iøvrigt Lasse Midttuns fine læsning af Gabrielsen i Morgenbladet 11/11/11, på nær én ting: Spoiler alert, big time.

One two titty / I know every nook and cranny in New York City

Audiatur - festival for ny poesi finder sted i Bergen 12. til 15. april 2012 under banneret "Audiatur Waste Land" ... meld dig på Facebook-gruppen eller hold øje med opdateringer her. 2007 + 2009.

När Kristian Lundberg vågar benämna statistiken över våld mot kvinnor, och kritisera männens tystnad, möts han av en våg av hat. Mere ------------------------------ her.

As you all know, love is all you need. Her ligger Kolnar-anmeldelsen og her ligger samtalen mellem Harald Eia og jeg, minus de mange hadmeldinger som siden strømmede ind. Distortion og støtte her.

Anmeldelse af Geir Angell Øygarden: Bagdad Indigo --------- her.

Massiv hate plus støtte i kommentarfeltet --------------- her.

Blah blah/ On the Hudson River Line/ I'm in a New York state of mind

Mennesker fra hele verden bestiller pizza til demonstrantene i New York. Ifølge Democracy Now! kommer mange av bestillingerne fra egyptere som vet at okkupasjonene lettere lar seg gjennomføre på velfylte mager -------------------- See you in few hours, NYC.

Hvis vi ler af et studie som Kolnars, bør vi ikke le fordi det gør ondt, fordi vi føler disse voksesmerter på kroppen, snarere end gennem næsen, som et snøft, fordi vi endnu en gang spidses af med fjer- pyntede, dansende heste som cirkler rundt og rundt i manegen?

Ellers følger radioen mig igennem urolige teenage-nætter, jeg er altid parat til at trykke på record hvis noget lyder interessant. En nat summer en skrækindjagende sang med det amerikanske band Throwing Muses ind på et kassettebånd. Kristin Hershs stemme flænser mine allerede tyndslidte nerver, men der er ikke noget at gøre, denne sag må vi til bunds i, og afsted går det med bussen til Husum hvor den nærmeste gode pladebutik ligger. Jeg er i lang tid ambivalent til den grimme, grå-grønne plade dekoreret med et kaos af bogstaver i forskellige fonter. Hersh synger: "While I’m writing this, you crash through the wall" – det som braser gennem væggene er sangene.

"A hell of a creation myth" som Pitchfork bemærker ------ Citat fra Vagant-spalte #2/2011.

I hvilken grad er det konstruktionen "Gaute Heivoll" fra romanen Før jeg brenner ned som vinder litterære priser? Og hvilken rolle tildeles diverse ofre for pyromanbrænde (som Heivoll skriver om) og psykisk syge? På mig virker de ofte som effekter i forfatterens megalomane selvfremstilling. Spotlyset falder i sidste ende på forfatteren: Ilden bliver i Heivolls roman en fabelagtig og nærmest religiøs metafor for skriften som ildspåsættelse, mens Grimsrud putter de syge ("the real") i håret som roser og poserer for fotograferne.

I forlængelse af K. Haugens kommentar i lørdags-KK til modtagelsen af seneste Heivoll-roman: Kritisk replik fra undertegnede som stod på tryk i Vagant #1/2011. Her er mere conflicted Heivoll fra 2008.

Om Simon Reynolds' Retromania -------------------- her.

På foredraget opplevde jeg ikke en kritiker som presenterte en endelig løsning. Snarere en kritiker som gjennomfører en agenda ved å kombinere tendenser og som tør eksponere egen usikkerhet.

Herr Gustav Svihus Borgersen har skrevet et vældig engageret svar på mit foredrag ved NTNU den 1/9. Imponerende at der findes nogen derude som lytter til det som jeg selv delvist oplever som et offentligt angstanfald. Et par småting rammer imidlertid skævt, bl.a. sagde jeg at bogen ikke var svar på prisen, som jeg mener at Ingunn Økland antydede i sin anmeldelse i Aftenposten. Desuden er brugen af «kulturkritiker» noget uklar. Jeg foretrækker i første omgang «litteraturkritiker», men det står åbent at diskutere hvorvidt og hvordan litteraturkritik også kan være kulturkritik. NTNU-foredraget er del af en slags vestlandstour, en tretrinsrefleksion som siden tog mig til Bergen den 3/9 og videre til Kristiansand den 14/9.

Valget står ikke lenger mellom kunst og kapital, spørsmålet er hvor du velger å plassere din libidinale investeringer i en tid uten veisperringer, og med gassen i bånn. Finnes det for eksempel pønk i en tid hvor enhver unge har trampoline i hagen? Nå er ikke trampoliner den største skurken, men det er åpenbart at den kroppslig baserte drømme- og opprørsenergien ikke lenger behøver å ta veien om intellektet – det finnes apparater til å suge den opp allerede før den har maktet å artikulere seg. På begynnelsen av 80-tallet spiller det amerikanske hardcorebandet Minor Threat en konsert og underveis blir det tydelig at enkelte publikummere vil slamdanse, andre ikke. Stemningen er dårlig, bandet liker ikke situasjonen, og en danse- gulvspolitisk intervensjon flytter de iakttakende publikummere opp på scenen og bandet ned på gulvet, midt i en sirkel av slamdansere. Derfra er veien kort til en diskusjon om hvordan vi vil forme samfunnet vårt, selv om prosesser unektelig blir langsommere når større kollektiver skal flytte på seg. Men trikset er kanskje fremdeles ganske enkelt? Just do it, vote for change.

Minor Threat har intet med Simon Reynolds at gøre, hvis bog Retromania min tekst handlede om (Klassekampen 3/9). Bandet er ikke nævnt i bogen, men kom alligevel og krævede at være med i teksten. Do I need to mention that Minor Threat is not a hardrockband (som der ved en fejl stod i avisen)? Historien om Minor Threat findes i Michael Azerrads Our Band Could Be Your Life, her fortæller skolemester Ian MacKaye eleverne hvordan reglerne er i rummet.

Jeg er koket, eller jeg er genert. Eller måske jeg er ironisk. Smilet åbner en sprække imellem den jeg tror jeg er, og den jeg tror jeg bør være. For der er ikke noget valg, de tager et billede.

Anbefaler Christian Yde Frostholm: Selvportræt med dyr

Tomas Forser anmelder Den ulne avantgarde ---------- her. MBs arkiv har på magisk vis åbnet sig og her findes Tue Andersen Nexøs dom.

De som lenge har forsket på Holocaust, diskutert og skrevet om tyske konsentrasjonsleirer som et tilbakelagt stadium, må begynne å revurdere sin måte å betrakte historien på: Fascismen tilhører ingen epoke, intet begrenset tidsavsnitt, hverken fortiden eller fremtiden. Heller enn å smykke oss med ord som lyder bra – antifascisme, nestekjærlighet, demokrati – er det på tide – på høy tid – å reflektere over oss selv, våre tanker og våre ord – og de begrepene våre fordømte hoder er skapt av ---------- læs Mazdak Shafieian her.

Det er greit med en litterær fremstilling av en fremmedgjort som er utsatt for rasisme i Paris, men skal vi belemres med middelmådighet, fordommer og usannheter for å tekkes ytringsfrihet, fordi redaktør- ene er redd for å legge lokk på debatten? Det bør være en redaktørs ansvar å være både autoritær og pedagogisk, hun skal lede, refusere, korrigere.

Runar Døving svarer Cornelius Jakhelln i Morgenbladet.

Det er faktisk navnet Michael Azerrad snarere end navnet Bob Mould som fanger interessen først. Jeg liker godt det butch drive som findes i See a Little Light. The Trail of Rage and Melody, selvom den ekstremt komplekse Mould efterlader mig med en trang til at ringe op hans ex-bandpartner Grant Hart (forholdet er bittert) for at høre hans side af historien. Officielt er Moulds prime time netop tiden med Hart i Hüsker Dü i 80s, et af de klassiske eksempler på amerikansk indierock, men tiderne skifter og de indie-agtige idealer om self expression bliver typisk nok til self styling gennem 90s og 00s.

På mange måder opløses den episke beretning om indiebandet i en række noveller på den anden side af 2000 hvor Mould går i terapi, slutter at ryge, drikke og tage speed og også for første gang bliver optaget af at være "out" og interesseret i at blive del af den såkaldte homokultur. Mould virker ellers aldrig "in" på den måde at han ved hvad han føler fra han er 9 år gammel, og både han og Grant Hart lever for det meste med mænd, selvom Hüsker Dü (og senere Sugar) ikke har den mindste snert af gay image, as we know it. I 2002 laver Mould electronica-pladen Modulate som ikke bliver nogen succes, og den lyder da også som en slags selvparodi; den typiske katarsiske vokal er væk, og den karakteristiske guitarlyd erstattet med synth. Det er som om Mould parodierer sig selv for at un-rocke sig, og måske også for at adressere sin nye ID, som han mener at have fundet.

Mould forsvinder ind i pro-wrestling-miljøet (Mould-Hart-konflikten spejles i wrestling-scenarioerne) for en tid, og ind i homokulturen, ind i DJ-kulturen og til slut ind i bear-kulturen. En bear er en homoseksuel mand som foretrækker et maskulint image, altså dybest set det samme image som indie-kulturen foretrak: Skæg, jeans, skov- huggerskjorter. Den restløse, sinte og kronisk konfliktede (og klinisk deprimerede, fx sangen "Too Far Down") Mould falder til slut til i et miljø hvor man performer "mand" - ikke ulig 80s. Se Vagant #3/2011 for mere om konfliktede indierockpar som Mascis og Barlow.

Anmeldelse af Brynjulf Jung Tjønn: Kinamann --------------- her.

Én ting er i alle fall sikkert: Jeg har ikke lenger noen blandet følelse overfor slagordet «gata er vår». Ikke etter å ha tatt den tilbake sammen med to hundre tusen mennesker, som alle bar blomster i hendene sine ---------- Jonas Bals om højreekstremisme her.

Hører ord og handling sammen? Avler ordet det det sier? Når det gjelder muslimer gjør det det, ifølge den herskende mening i Danmark. Jeg gjenså nettopp et klipp med Pia Kjærsgård, som etter terrorangrepene 11. september sa at «hat avler handling». Men for oss dansker gjør det det ikke. For oss er det ytringsfrihet. Hvis Breivik hadde offentliggjort sitt manifest i Danmark er jeg redd for at han var blitt feiret som en forkjemper for ytringsfriheten.

Carsten Jensen i KK idag. Læs her + her + her + her + her + her + her

I couldn't help but think of you these last days, because of what happened in Oslo and Utoya island. These is insanity, leaving us with no relevant words to handle it. But still, after the after-shock comes something else, namely the urgency - both intellectual and political - to deal with these horrors. Please, take my deepest compassion, solidarity and support.

A greeting from the Russian poet Alexander Skidan. Alexander has many Scandinavian friends, so it seems fair to share his words.

Manifestet gir intet inntrykk av noen intellektuell kapasitet, mer en grunnleggende evne til å bruke klipp og lim funksjonene på tastaturet. Her snyltes det på og plagieres fra tekstene til alle dem han beundrer, fra Unabomber til norske Fjordman.

Formuleringerne går igen, morderen var ikke engang en original kunstner. Valget står ifølge skribenten mellem mystificering og analyse ("Han må kles av"). Fint, jeg går ind for analyse, men er ambivalent til afklædning og fortæring. Vælger at vente.

... er teksten nesten umulig å lese uten å se den i sammenheng med én handling, nemlig Solanas’ mordforsøk på Andy Warhol i 1968. Her har vi den vakreste, mest logiske kjede mellom teori og praksis: Manifestet, en sjanger som i aller høyeste grad kan anses som en talehandling, og manifestets direkte konsekvens, pistolen som går av og gir hver eneste setning en blodrød understreking ---------- her.

Jonas Hassen Khemiri læser. Tænker med smerte på Oslo idag.

And as Fredric Jameson points out, there is actually another literary tradition of utopias that are about seclusion and serenity: withdrawal from the promiscuous bustle and hyper-stimulation of the city in favour of pastoral stasis. A utopia that is not about wanting for nothing, but about wanting nothing.

Sådan ender afsnittet "Lost in the Shuffle: Record Collecting and the Twilight of Music as an Object" i Simon Reynolds' Retromania

The playwright Richard Foreman used the image of 'pancake people' to describe what it feels like to be 'spread wide and thin as we connect with that vast network of information accessed by the mere touch of a button'. He contrasts this with the rich interior depths of the educated self shaped by a predominantly literary culture, where identity is complex and 'cathedral-like'. Certainly as I sit in front of this computer I feel stretched and stressed by the options available. My self and the screen are one; the various pages and windows simultaneously open add up to the picture of 'contineous partial attention' (the term coined by Microsoft executive Linda Stone to describe the fragmented consciousness caused by multitasking). It's the 'present' I inhabit that really feels stretched thin, a here-and-now pierced by portals to innumerable potential elsewheres and elsewhens.

Simon Reynolds: Retromania. Pop Culture's Addiction to Its Own Past

At a time when media technology has encroached on the live event to a point where few feel live at all, File under Sacred Music pushes beyond any simple re-presentation of a cultural moment to project an alternate testament of reality that examines liveness beyond the limitations of needing to be there. The work marks a significant development in the artists’ practice, and addresses one of the most important questions facing all kinds of performance today: what is the status of the ‘live’ and the ‘real’ in a culture now obsessed with simulation and dominated by mass media and mediation?

Good question. I'm somewhere between here + here + here

Slike «biofaktiske omstendigheter», som hun kaller dem, blir i tekstene porsjonert ut med kontrollert presisjon. De fungerer ikke som uttrykk for ærlighet. De er retoriske effekter.

Interessant læsning af Den ulne avantgarde i Morgenbladet idag, v/ Tue Andersen Nexø som bl.a. diskuterer karakteren og graden (evt. %) af performativitet i værket + tager tråden op fra Blå Port-redaktionens diskussion af subkulturelle strategier tilbage i 2004. Arne Borge har iøvrigt en collageagtig kommentar her.

I Markeys film hører vi også for første gang om en uhyggelig sykdom, thurstonitis. Ifølge et medlem av turnéstaben arter sykdommen seg slik: Du mister all kontroll, med capsen bak frem går du rundt gatene i en døs og leter etter plater som ikke finnes, du later som om du vet hvor de ikke-eksisterende platene kan kjøpes, du pumper lokalbefolkningen og later som om du forstår hva de sier.

... skrev jeg i 2007. Mere thurstonitis her + her

Den største "fejl" er måske at Assange virker som om han faktisk kan stå imod sin egen omskabelse til billede, den tvangsmæssige iscenesættelse som tilgængelig mediepersonlighed. Ledningen fra hjernen ned i kroppen – eller til idealerne, projektet – virker intakt. Han kan tænke, stå imod det visuelle pres, og virker med ét exceptionelt farlig.

Ser på Julian Assange + Slavoj Žižek + Amy Goodman nu, her. Citat fra Vagant #1/11

Even Fugazi's trademark startling stops and starts kept listeners on their toes. The implicit message, as with the Minutemen, was to stay alert, keep an open mind, don't be afraid of change, question things.

Revisiting Michael Azerrad's Our Band Could Be Your Life

If u review the reviews, I will review your review. Her + her.

Anmeldelse af Rebecca Kjelland: Leve gammaldansen! ---------- her.

Selv om initiativet er prisverdig, vil det trolig skape større bølger i det litterære landskapet om man skrev mindre, leste og tenkte mer, for deretter å komme med noe virkelig eksplosivt.

Arne "super dry" Borge om tidsskriftet La Granada, KK

Teksten om Ari Up og Poly Styrene ligger nu --------------- her.

Aftenposten trykker mit svar til Ingunn Økland idag. Desken har rettet "Stig Larsson" til "Stieg Larsson" ... cheers! Teksten findes her.

The "we're all humans" proposition is not just a harmless shibboleth: it is a chief means of riding roughshod over aesthetic and ideological differences and enforcing - now here's a ten buck word - uniformitarianism --------------- her.

To practice poetics is to acknowledge the inevitability of metaphor, the linguisticality of perception, the boundedness of thought, the passion of ideas, the beauty of error, the chains of logic, the possibilities of intuition, and the uncanny delight of chance. In contrast to the syllogistic rationality of expository writing, poetics is situational, shifts with the winds, courts contradiction, feeds on inconsistency.

Fra Charles Bernsteins Attack of the Difficult Poems

Disagreeing with Ingunn Økland, top 3 ------ 2005 + 2006 + 2010.

Hele tirsdagen sidder jeg på Litteraturhuset og skriver en tale, primært et modsvar til Ingunn Økland. Men printeren virker ikke, nettet er nede. Jeg låner en kuglepen i baren, den virker heller ikke, men sprutter til gengæld blå blæk udover min hånd. Jeg vasker hænderne, blækket går væk, men min hud tørrer ind. In other
words, I'm in need of hand lotion.

Jeg surrer rundt opad Hegdehaugsveien, intet på 711 ... krydser gaden og går på Kiwi, træder ind i butikken og tænker at dette er Peters Kiwi. Et minut senere kommer Peter gående. Peter siger ikke så meget ("jeg skal købe broccoli"), han ønsker mig en god kveld, han skal øve med sit band, men længere nede ad gaden er jeg overbevist om at han i virkeligheden sagde "cut the crap" ... det er i hvert fald det jeg gør, stryger talen på Last Train, og byder velkommen til Jenny som gør Glenn Branca og Kevin Shields rangen stridig, badet i rødt lys, og med en stemme større end rummet.

Manden i baren spiller helt uopfordret Big Star, JAMC og Stooges, men efter 12 crasher Den ulne avantgarde med et Judas Priest afterparty. Alligevel ... tak til alle for en fin kveld.

Ari er ellers godt på vej til at forlade sin mentale hvidhed, hun har lange dreads, hænger med the dub boys og er optaget af tribalism, stammeliv. Langt senere emigrerer hun med sin familie til junglen i Belize, og siden flytter de til Jamaica. Hendes sprog er allerede i London-dagene et specielt mix af tysk, engelsk og jamaicansk. Mens den maskuline punkkultur er aggressiv og enkel ("1-2-3-4") er The Slits og andre bands som vennerne i The Pop Group optaget af en ikke-konform "fri" musik som i vestlige ører virker yderst arytmisk, eller snarere anden-rytmisk, med en gryende inspiration fra de etniske minoriteter som findes i London i 70'erne. Punkeksplosionen bevæger sig i cirkler udfra epokegørende Sex Pistols-koncerter. Meget godt kommer ud af dette, en igangsættende energi, men det er ofte stilen som kopieres; vi spytter fordi Johnny Rotten spytter, vi spiller 1-2-3-4 fordi Johnny Rotten spiller 1-2-3-4. Oprøret mod konformiteten fostrer en ny konformitet.

Fra Ari Up og Poly Styrene In Memoriam fremført på trappen til Deichmanske bibliotek Grünerløkka 15. juni i regn + sol til ære for Ari + Poly + det plastikindpakkede publikum + Folkebiblioteket

Velkommen! Velkommen! Velkommen! Velkommen! Velkommen!

It seems that women have made few contributions to the discoveries and inventions in the history of civilization; there is, however, one technique which they may have invented -- that of plaiting and weaving. If that is so, we should be tempted to guess the unconscious motive for the achievement. Nature herself would seem to have given the model which this achievement imitates by causing the growth at maturity of the pubic hair that conceals the genitals. The step that remained to be taken lay in making the threads adhere to one another, while on the body they stick into the skin and are only matted together.

Sigmund Freud forklarer Den ulne avantgarde. Mere her + her + her.

"LAUNCH" (to throw or propel with force in motion, to set or thrust in motion, to put (a boat) into the water in readiness for use, to set going; initiate, to introduce to the public or to a market, to give (someone) a start, as in a career or vocation, to begin a new venture or phase; embark, to enter enthusiastically into something; plunge)

"RELEASE" (to set free from confinement, restraint, or bondage, to free from something that binds, fastens, or holds back; let go, to dismiss, as from a job, to relieve of debt or obligation, to relieve of care and suffering, to issue for performance, sale, publication, or distribution, to make known or available, a deliverance or liberation, as from confinement, restraint, or suffering, an authoritative discharge, as from an obligation, an unfastening or letting go of something caught or held fast)

Anti-elitismen fungerer ikke lenger demokratiserende, og kravet om litteratur tilpasset massene minner i realiteten om masseforakt, eller slik Skarpenes skriver: «’Det der er ikke noe for oss,’ sier den franske arbeiderklassen om den ‘høye’ kulturen (Bourdieu), og det samme sier den norske høyt utdannede middelklassen om tilsvarende former for kultur.» Redaktørene i n+1 peker på den perverterte Bourdieu-posisjonen som ligger bak slike fraser, og imøtegår den med José Ortega y Gassets argumentasjon i La rebelión de las masas (1930). Ortega y Gassets grep var å underkjenne de sosiale distinksjonene til fordel for de eksistensielle: «Den mest radikale inndelingen av menneskeheten er utvilsomt den som skiller mellom to ulike klasser av skapninger: de som krever mye av seg selv og som påtar seg vanskelige oppgaver, og de som ikke fordrer noe spesielt, og for hvem det å leve utelukkende er å være det de allerede er.» Et skille som gir gjenklang hos Skarpenes, mellom de som «uttrykker at kultur har en danningsfunksjon» og dem som «vektlegger at kultur primært blir brukt for å slappe av eller la seg underholde».

Et afsnit fra Vagants leder #2/2011 ---------- Teksten findes her.

Vagants modtagelse i den norske offentlighed udvikler sig i farce-agtig retning (siger jeg, som ikke er med i redaktionen). Det Norske Folk får serveret en UFO med chilisovs, og den går for det meste i vrangstruben. Tag fx det nyeste Tokyo-nummer. Aftenposten anmelder negativt udfra fejl præmis. Tokyo-sektionen mangler en grundig behandling af katastrofen som ramte Japan i marts, mener man. Anmelderen vil have tidsskriftet til at være en avis, men det er tidsskriftet ikke. Vagant har flere måneders produktionstid, dette bemærker anmelderen da også, men kører alligevel på. Vagant omtaler iøvrigt katastrofen i tre tekster og publicerede denne tekst på deres netside for netop at bakke nummeret op med et aktuelt post-katastrofisk blik, men dette får anmelderen ikke med sig. KKs anmelder mener idag tilsyneladende stik det modsatte: "Og kor blei det av humoren, folkens, kor blei det av gleda?" ... hæ?

There was just so much junk then. The idea was to send it all up. Screaming about it, saying: "Look, this is what you have done to me, turned me into a piece of Styrofoam, I am your product. And this is what you have created: Do you like her?" ---------- Poly Styrene

Hey, hvad sker der? Min bog kom idag ------------ her & her & her.

Skuespillerne, eller teaterarbejderne, er alle iført groteske masker og skal således kommunikere gennem både gummi og glas, noget som faktisk lykkes ganske godt netop idet jeg træder ind. To tjenestefolk kryber for Håkons fødder, de forsøger at løfte et pengeskab, men den ene falder og får sit ben i klemme. Det som er typisk for Vinge/Müllers opsætning, den ekstreme stretching, gør sig gældende her. Tjeneren fryser fast og jamrer monotont i 10 – 15 minutter, mens vi har intens øjenkontakt. Passagen jeg står i bliver i samme tidsrum stille (her brager ellers autoritære trommelyde) og tjenerens jamren blander sig med lyde fra gaden. Hvis jeg er ekstra observant befinder jeg mig i nogle øjeblikke i krydsningspunktet for en montage som inkluderer real life-tiggere der har placeret sig umiddelbart udenfor skabet --------------- full story here.

Jeg bliver længst muligt "udenfor" i mørket og finder behag i at sidde på trappestrukturen foran Abyss med vedbend-dækkede metalhegn bag mig i en mildt forvirret tilstand ("Psychasthenia" er en psykiatrisk diagnose og dækker bl.a. fobi, besættelse og angst) hvor distinktioner mellem "indre" og "ydre" er kollapset. I essayet "Mimicry and Legendary Psychasthenia" citerer den franske surrealist Robert Caillois den tyske matematiker Hermann Minkowski:

Dark space envelops me on all sides and penetrates me much deeper than light space, the distinction between inside and outside and consequently the sense organs as well, insofar as they are designed for external perception, here play only a totally modest role.

Catzilla! Vagant var i Tokyo kort tid før Japan styrtede i havet. #2/2011 er ude nu ---------- her er information.

Anmeldelse af Ulf Karl Olov Nilsson: Brukaren --------------- her.

Beat Happening ---------- her + her + her + her + her + her

Her pilles ved alle trygge, trøstende og totalt fiktive oprindelsesfortællinger – individuelle som kollektive. Noget som i hvert fald i denne læser fremkalder den specielle dybe, kulsorte latter som bobler helt bagerst i svælget, og fortæller mig at jeg føler mig afsløret, at der findes et ubehag side om side med et behag i denne afsløring, som om nogen stillede sig op foran dig og flående sit ansigt af for at åbenbare et strålende hvidt kranium.

Jeg ville skildre begjæret jenter på den alderen har. Det passer ikke inn i den romantiske matrisen, det lar seg ikke domestisere. Vanligvis blir vi fylt med en romantisk, heteronormativ ideologi om at det finnes en løsning, en slags forsoning, og at livet går seg til til slutt. Men det gjør det ikke. Det finnes ingen hjemkomst.

Mara Lee interviewet i Klassekampen lørdag + her er digt.

Poly Styrene memorial her + her + her + her + her + her

En fryd at genlæse Susan Sontags On Photography (1977), Regarding the Pain of Others (2002) og "Regarding the Torture of Others" (2003) sammen med Judith Butlers strålende essay "Torture and the Ethics of Photography: Thinking with Susan Sontag" fra Frames of War (2009).

Apropos tortur ---------- check dagens massive Guantánamo leak

Existential question I: Who are you? + II: What is real?

Se for deg bildene til Leibovitz av en Sontag som nærmest svever nedover Nilen på sin 60-års-fødselsdag, badet i gult lys innsvøpt i et teppe på dekket av en båt, av en Sontag utkledd i bjørnekostyme til en nyttårsfest, og til slutt, av en Sontag som bærer en oppsvulmet dødsmaske, sitt eget døde ansikt.

Susan som bjørn -------------------- her + her.

Påstanden min er at vi lever i en tid der sentrale myndigheter ikke lenger følger sine egne lover og regler. Den symbolske ordenen gir etter for politisk press. For meg er det dyriske et tegn på en krise der det ikke lenger er klart hva som er høyt og lavt, hvilke hierarkier som gjelder. Merkelige skapninger dukker opp, monstre som blander ulike ordner. Hypotesen min når det gjelder det dyriske og Cobra, og da særlig Jorn, er at det er en måte å tenke gjennom en forvirring med hensyn til det dyriske beistet og den politiske suverenen.

Ellef Prestsæter talte m/ Hal Foster om Asger Jorn i Sthlm sidste uge

Anmeldelse af Annie Le Brun: Virkelighetsoverdose --------------- her.

Det skal bare et minimum av oppmerksomhet til for å innse i hvilken grad det ytre språkets gradvise seier over det indre svarer til virkelighetens knusende seier over alt det som ikke bidrar til dens egen ekspansjon. Det faktum at den indre verden invaderes av det som, så lenge det befinner seg utenfor, står i vesenmessig motsetning til det indre, har nå antatt katastrofale proporsjoner. Hvordan skal vi unngå å se dette som en parallell til et forurensende oljeflak? Det er kun denne ene forskjellen: Det er ingen som tilbyr seg å hjelpe til med opprensingen på språkets strender.

Annie Le Brun out-weirds me. Som en slags Breton-Baudrillard, til forskel fra sidstnævnte supersint i stedet for deprimeret-fascineret.

Hvorfor bør man ta turen? Man får tre av de skarpeste hodene og feministene i Sverige, som alle er mer vant til å artikulere seg om sammenhengen mellom poesi og politikk enn de aller fleste i Norge. Og så er de selvsagt fabelaktige forfattere og opplesere.

Dette svarer Paal Bjelke Andersen i morgendagens Klassekampen (ja, jeg er synsk). Mød op på dette or be a wuss 4-evea.

This article will discuss the interweaving of that erotic pleasure in film, its meaning, and in particular the central place of the image of woman. It is said that analysing pleasure, or beauty, destroys it. That is the intention of this article. The satisfaction and reinforcement of the ego that represent the high point of film history hitherto must be attacked. Not in favour of a reconstructed new pleasure, which cannot exist in the abstract, nor of intellectualised unpleasure, but to make way for a total negation of the ease and plenitude of the narrative fiction film. The alternative is the thrill that comes from leaving the past behind without rejecting it, transcending outworn or oppressive forms, or daring to break with normal pleasurable expectations in order to conceive a new language of desire.

Fra Laura Mulveys "Visual Pleasure and Narrative Cinema" (1975)

Anmeldelse af Atle Christiansen: Kritikarboka --------------- her.

Samtlige vinnere av årets tidsskrift-prisen har fått honnør for sin vilje til å gjøre stoffet mer tilgjengelig og forståelig, for å selge inn sakene sine til mainstream-media, og for å legge ned ekstra innsats i design og friskt utseende. Dette er for mange en riktig retning å gå. Samtidig vil jeg rette en kritisk pekefinger mot en tendens i vår tid, også innen tidsskriftarbeid og kulturpolitikk, der det såkalt høye og mørke, det vanskelige og kritiske, det tverre og utfordrende blir forsøkt føyset vekk eller oversett. Såkalt sunt folkevett har vunnet over grundig tenkning, også innen kulturfeltet.

Fra Audun Vingers tale på Tidsskriftdagen i forb. med Vinduet #1/11

Anmeldelse af Marjorie Perloff: Unoriginal Genius --------------- her.

Chart-topper Alanis Morisette was defined as "angry" (though not obviously threatening) for her revenge song "You Oughta Know," while Lydia Lunch's garbled shrieks and growls go unheard. Avril Lavinge, a popular, twiggy recording-industry version of pop "punk," sings traditional teenage-girl love songs about skater boys, while Kathleen Hanna's lyrics question the motives of Lavinge's beloved. In a larger culture that never fails to compulsively promote the least harmful, most sexualized versions of the angry female, true subversion is once again retreating underground, leaving the real pioneers - who paved the way for MTV's girl-on-girl kiss or a woman publicly castrating her ex-lover - with the fewest accolades.

Varmer op til dette arrangement (ny tid 13.30) med Maria Rahas Cindarella's Big Score. Women of the Punk and Indie Underground

Lotte har det i sig, det siger Erik også, han kan se den slags, siger han, og det er ikke til at slippe af med. Det er ligesom de heste, der sparker, de trøjer der stikker, de strømper der løber, de sandkorn, der ikke sætter sig i en østers og derfor aldrig bliver til perler; det er den måde, hvorpå solen aldrig når ind i hjørnerne, den tørre varme, der aldrig bliver gårdhavernes, aldrig bliver de engelske havers, der er ikke noget at stille op, der findes så meget, men ingen tålmodighed er stor nok.

Lotte er en hest som har bidt jeg-fortællerens veninde, tror jeg nok. Lost i sproghvirvler hér. Læser Josefine Klougart: Stigninger og fald

Anmeldelse af Tove Pettersen: Filosofiens annet kjønn ---------- her.

Jeg blev interviewet til Flamme Forlags netside ---------- her.

Det drives et jævlig godt litterært liv i denne byen for knapper og glansbilder. Da er det litt provoserende når det dukker opp en sånn gjøkunge som vil binde opp store økonomiske ressurser.

Erling Gjelsvik om litteraturhusmuligheder i Bergen, MB.
Her + her + her + her + her + mange andre steder.

Tak tak tak tak tak tak tak, alle --------------- This is crazy.

Anmeldelse af Hélène Cixous: Sypress --------------- her.

Fint indslag om Oksanen her. Senere snakker jeg lidt om Grimsrud.

A jellyfish, en gople, en manet ---------- eller en vandmand.
95% vand, men stadig af hankøn. Lyt her.

Det er fort gjort å glemme at situasjonen er konstruert når man konfronteres med slikt som dette, distansen mellom meg og den andre utviskes i takt med at institusjonens hvite vegger blir stadig mer irrelevante og til slutt bare er der for å holde alt dette sammen, slik at det ikke forsvinner fra den samtidskunstkonteksten det kommer fra.

Fin sætning fra Tommy Olsson MB #5, anmeldelse af Tino Sehgal.

Vi er her – i Kunstakademiets festsal med tyve meter til loftet – og jeg står og sludrer på podiet i et håbløst forsøg på at præsentere nogle punktvise nedslag i egen Nielsen-forskning, som den har udfoldet sig gennem 00'erne. Vi er samlet for at bestemme Nielsens ontologiske status, og det står mig klart, at vi kommer til at fejle, som en serie fordoblinger i et spejl kommer den charlatanagtige avantgarde til at mislykkes i sine forsøg på at definere den heroiske avantgarde som mislykkes i sine forsøg på at overskride livet og kunsten, men som alligevel snurrer rundt, folder sig ud og strækker sig, hjuler afsted og er i flux, skudt ud som en pil på himlen.

Funus Imaginarium afholdt seminar i november 2010, og nu lyder rygterne om en udgivelse. Vi får se om de vil have min tekst.

De fører langsomt røret ind gennem min mund og ned i maven. Det mærkes tydeligt hvordan røret – et mindre støvsugerrør med et kameraøje yderst – snor sig indvendigt og følger de bløde tunneller. Det er vigtigt at jeg holder hagen løftet, patienten kan faktisk dø hvis hagen sænkes mod brystet mens røret stadig er derinde. Den surmagede kritiker er en kliché, men også en fysisk realitet. Kritikerkroppen lever et stresset liv, og af og til sætter det sig konkrete, fysiske spor. Denne gang finder lægerne ingenting, men de har for evigt givet mig en oplevelse af et indtrængende instrument som fylder kroppen mens den gispende og rallende udstøder slim og spyt.

Atle Christiansens Kritikarboka vækkede minder om en gastroskopisk undersøgelse. Anmeldelse i Norsklæreren snart.

Anmeldelse af Thea Selliaas Thorsen: Kom ikke uten begjær. Billedet er en hyldest til kvinder som kan swinge en solid harpe, lyre eller lyre-guitar som fx Sapfo, Mette Moestrup, Jenny Hval + PJ Harvey.

Til tross for at jeg er [enig] med Christiansen i mange enkeltavsnitt, gir den samlede lesningen av Kritikarboka meg lyst til å advare mot den skolerte anmelder med gullstjernemerker, og forsvare den flate, klønete litteraturen, den som prøver på for mye og som ikke helt finner formen, og ikke minst den som vi ikke er rede for ennå.

Jeg kunne ikke være mere [enig] med Tonje Vold, eller sagt på en anden måde: Kritikarboka fungerer bedst som en omvendt lærebog. Christiansens paternalske love styrter mig ud i et hav af perversion.

Sakprosaforfatterne trenger ikke mer paternalisme, men skikkelige arbeidsforhold. Lorentzens forslag går ut fra at de aller fleste medlemmene i NFF allerede har lønn og nok av penger, men at de kunne trenge litt mer ære. Men de som vil drive med sakprosaskriving på heltid er ikke interessert i ære - det er en ting de har nok av.

Det er ikke svært at være [enig] med Espen Søbye i at sagprosa- forfattere næppe trænger flere priser, men snarere ordentlige arbejdsforhold. Hvor mange debatter har ikke været afholdt igennem 00-tallet hvor skønlitterære forfattere har savlet over koncepter som "virkelighed i litteraturen" og "den politiske roman" ... essayistikken gennemgår en opvurdering parallelt med den performative vending; den er en "virkelighedsgenre" som opererer i grænselandet mellem sag- og skønlitteratur, men den kulturelle kapital kommunikerer ikke med den økonomiske, hvor sagprosaforfattere stadig er underlagt et bizart teksthierarki. Nogen bør ganske rigtigt storme DnFs Fiction Factory. Se op for sexy sakprosa.

Louise: So what happened, were you bored in Manchester?
Johnny: Was I bored? No, I wasn't fuckin' bored. I'm never bored. That's the trouble with everybody - you're all so bored. You've had nature explained to you and you're bored with it, you've had the living body explained to you and you're bored with it, you've had the universe explained to you and you're bored with it, so now you want cheap thrills and, like, plenty of them, and it doesn't matter how tawdry or vacuous they are as long as it's new as long as it's new as long as it flashes and fuckin' bleeps in forty fuckin' different colors. So whatever else you can say about me, I'm not fuckin' bored.

Super short mikroanmeldelse af Bøygen #4/10 --------------- her.

French rationalism and the personal faith of the Reformation, it discovered the prestige of the individual, of, as it is more nobly put, the ‘human person’. It is thus logical that in literature it should be this positivism, the epitome and culmination of capitalist ideology, which has attached the greatest importance to the ‘person’ of the author.

Jeg opdager hele tiden nye ting i --------------- denne tekst.

The Witness: I am trying to answer. Mr. Ginsberg is trying to say as powerfully as he can or trying to express as powerfully as he can his indignation at certain things he sees taking place in the world today. He is obviously - perhaps one of our biggest problems is the atom bomb. He's tired of it. He's sick to the point of saying this. He doesn't want to temper it by saying it any less softly. He's angry, and when you are angry sometimes you do use words of this sort. I would say yes, it's relevant; it's in keeping with the wrath he feels, with the language that he has used throughout most of these poems. And, yes, I would say it was relevant to the literary value of the work.

Boganmelderen Luther Nichols svarer på spørgsmål i sagen mod Allen Ginsbergs digtsamling "Howl" i september 1957. Her er det specifikt ordlyden "America, go f*** yourself with your atom bomb" som vurderes. En dramatisering af sagen findes i filmen "Howl" og transkriberet i bogen Howl on trial. The Battle for Free Expression (2006). Et af kvalitetsmarkørerne som benyttes i sagen er "duration" - vil værket holde? Ironisk, eftersom retssagen mod digtsamlingen nærmest garanterer dets indskrivelse i litteraturhistorien.

På et bestyrelsesmøde i dag, 17. januar 2011 har bestyrelsen for S/I Das Beckwerk enstemmigt besluttet at lukke virksomheden og fritstille samtlige ansatte med øjeblikkelig varsel.

Ifølge bestyrelsens erklæring afvikles alle virksomhedens aktiviteter og forpligtelser hurtigst muligt, og samtlige værker og arkivmateriale overgår til det nyoprettede Das Beckwerk Museum.

Den navnløse virksomhedsleders sidste opgave som repræsentant for virksomheden bliver at forsvare den universelle ytringsfrihed og identiteten som open source, samt Das Beckwerks interesser i sagen Thomas Skade-Rasmussen Strøbech versus Gyldendal og Das Beckwerk. Hovedforhandlingerne finder sted i Østre Landsret 19. og 20. januar.

Med sidste hilsen fra Das Beckwerk (sidste tekst i Vagant #1/2011)

Om Karin Gundersen: Roland Barthes. Teori og litteratur her. Sangvinsk tekst skrevet i dyb depression julen 2010. Schiz to tha O!

Tillykke til Pia Juul med Montanas Litteraturpris 2010 for Radioteatret. Publimkumsprisen går til Anders Haahr Rasmussen.

+ breaking news! Pictures direct from the live event as it unfolds.

Karen og hennes fire år eldre bror Richard ble under navnet The Carpenters popikoner på tidlig 70-tall, med sanger som «Close to You» og «We’ve Only Just Begun». Karens skjebne tegner en på mange måter perfekt kausal linje fra 50-tallet til 80-tallet: Anorexia nervosa – spiseforstyrrelse – blomstrer opp parallelt med den amerikanske forbrukerkulturen på 50-tallet, men identifiseres først for alvor på 80-tallet.

Errata til dagens Carpenter-essay. 70 bør være 50, naturligvis.

En japansk journalist kaldte Karen "lead sister" i stedet for "lead singer" i et interview. Essay om Karen Carpenter lørdag.

Ubehaget sprer seg også til denne anmelderen: det er som om disse virkelige personene (!) som lever der ute (!) har slått ring rundt den gravalvorlige forfatteren. Det er som om de har gjort verket hans urørlig; jeg vil presisjonsbombe, men kunne jo for pokker komme til
å skade sivilbefolkningen.

I 2008 skev jeg om Himmelarkivet af Gaute Heivoll og var i den forbindelse inde på de virkelighedseffekter som konstruerer forfatteren som urørlig, og i Heivolls tilfælde desuden også som genial; konstant slået af spontane syner og indsigter. Før jeg brenner ned (2009) insisterer stadig på at være vidnelitteratur, men Heivoll kommer udenom Holocaust og den slags politisk roderi og kan i kraft af det centrale ild-metafor meget bedre nærme sig det som egentlig er kernen i projektet, nemlig at præsentere to parallelle fiktioner og påstå om dem at de er virkelige: Det som ses (relativt beviseligt bygget på fakta) og den som ser (100% hardcore forfattermytologi).

Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee Mara Lee